Sannhetsrapporten rett rundt hjørnet: «Man må få følelsen av å være anerkjent som kven»

Hilde Skanke er leder for Kvensk institutt – Kainun institutti. (Foto: Arne Hauge)

 

Ruijan Kaikus estimat på 250 millioner kroner årlig til kvenske formål, er kanskje for lite. Det mener Hilde Skanke, daglig leder ved Kvensk institutt.

 

Frank Halvorsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

I oppkjøringen foran sannhetsrapporten ba vi Hilde Skanke svare ut noen av våre store vyer for den kvenske fortsettelsen. Vil kommisjonen og rapporten, spurte vi den daglige lederen, føre til noe positivt for kvenfolket?

– Ja, det tror jeg. Og jeg ser rundt meg at folk er på tå hev, de venter på resultatet av sannhetskommisjonens arbeid. Spesielt i det politiske livet er spenningen stor. I hvert fall er håpet utrolig stort.

En god idé

Sier altså Skanke, som til spørsmål om et kventing a la sametinget kunne være noe, svarer slik:

– Et kventing slik sametinget fungerer i dag, er jeg ikke så sikker på at vi ønsker å ha, eller om det er noe å oppnå. Jeg skulle nok ønske at vi hadde en slags organisering på et overordnet faglig og organisatorisk nivå, som en type opplysningsbank, men den politiske biten av sametinget ser jeg ikke for meg som noe vi kvener ønsker å ha.

– Kanskje et slags departement som kvenene kunne sortere under, i alle fall at noen i systemet har ansvaret?

– Ja. Det vil være en god idé, svarer Skanke, som her viser til at tilskuddspottene til kvenske formål allerede er flyttet til Kulturdirektoratet.

25-dobling, for lite?

Det er i seg selv et steg i den retning hun ser for seg, selv om det også fins innvendinger. Hos nasjonale minoriteter skjer mye på dugnadsnivå, viser Skanke til, som sier at hun syns søknadssystemet til Kulturdirektoratet blir for vanskelig for frivilligheten å forholde seg til.

– Hvis det skulle ende med betydelig kroneløft for kvenene, hva bør pengene brukes til?

– Det er mange ting. Vi er i kronisk pengenød, sier lederen, som mener at Ruijan Kaikus behovs-anslag på 250 millioner årlig til det kvenske, er et høyst realistisk tall.

– Og kanskje for lite også, fordi vi har tungtveiende satsingsområder som trenger økte midler. For eksempel stipendordninger for elever i videregående skole, og ekstra grunntilskudd til skoler som tilbyr opplæring i og på kvensk, sier Kainun institutti-lederen, som har mer på lista si: Hun ønsker seg finansiering av kvensk barnehagetilbud og sikret utdanning av barnehagepersonell på kvensk. Lønnet permisjon under studietiden for videreutdanning i kvensk og utvikling av læremidler. Økt driftsstøtte og etablering av flere språksentre, samt kvensk medietilbud for barn og ungdom.

Nivå tre

– Og ikke minst økte midler for å videreutvikle de språkteknologiske verktøyene som dag er i utvikling. Kort sagt et økonomisk rammeverk som gjør det attraktivt å ivareta et kvensk tilbud, bekrefter hun. Men, sier hun, det viktigste kan ikke kjøpes for penger. Et språk kan ikke revitaliseres på timebasis, derfor trenger vi at folk begynner å snakke språket og tar utdanning i kvensk.

– Jeg håper at en konsekvens av rapporten blir veldig mye økte midler, nok til å gjøre oss i stand til å satse på det som er mest kritisk for oss i øyeblikket. Dette samtidig som folk tar bevisst beslutning om å ta i bruk språket.

– Kvensk opp på nivå tre i beskyttelse, er det noe?

– Jeg håper det kan bli løftet til nivå tre, samtidig som det er utrolig mange områder som må satses på før vi kommer dit. Men, samtidig skal det sies at det er en drøm vi helt klart må ha, og et mål vi må bestrebe oss på å nå.

Noe av det viktigste som i skjer i det kvenske, for synliggjøring og særskilt for barn og unge, skjer innenfor kultur. Skanke trekker fram kultur og kulturelle arenaer som ekstremt viktig. Når det samlet sett spørres hva staten vil gjøre, i kjølvannet av kommisjonen, svarer hun slik:

Uforbeholden unnskyldning

– Det er vanskelig å forutsi, men jeg håper de går inn og gjør de tiltakene som jeg nevnte. Det må begynne der, ikke for å gjøre opp i all urett, men for å kunne begynne på nytt, om man kan si det sånn. De som har opplevd og levd med uretten som er begått, mener jeg må få en helt offisiell og uforbeholden innrømmelse og unnskyldning. Man må få følelsen av å være anerkjent som kven, både for dem som har vært og dem som kommer etter oss. Og som skal ta kampen videre.

– Blir rapporten tatt på alvor, tror du, eller havner den i en skuff?

– Jeg håper at behandlingen av denne rapporten blir annerledes enn alle andre rapporter som har vært behandlet. Fordi denne rapporten, slik jeg ser det, er mye mer graverende.