NKF-leder Kai Petter Johansen frykter at den nye stortingsmeldinga om nasjonale minoriteter speiler regjeringas vilje til bygge om kvensk språk og kultur. Her sammen med generalsekretær Ivar Johnsen.(Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

– Det er mer av den samme politikken som har vært ført før, og som har sørget for status quo for kvenene. Vi ønsker jo å bedre situasjonen for kvener, ikke konservere den, sier Kai Petter Johansen etter å ha gått gjennom den nye Stortingsmeldinga. 

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Det var knyttet store forventninger fra kvensk hold til stortingsmeldinga om nasjonale minoriteter som ble lagt fram før jul, spesielt siden myndighetene ved flere anledninger hadde henvist til den kommende meldinga og gitt inntrykk av at kvenene ville få svar på kritiske spørsmål når den kom ut. Etter at lederen i Norske kvener forbund -Ruijan kvääniliitto, Kai Petter Johansen, har gått igjennom stortingsmeldinga, er han ikke spesielt imponert. 

– Vi savner engasjement og en strategi for å løfte kvensk språk og kultur. Vi savner vilje og handling. Vi håper ikke myndighetenes manglende engasjementet for å synliggjøre kvensk språk og kultur nå også er et uttrykk for manglende vilje, sier han. Johansen mener at stortingsmeldinga inneholder svært få konkrete tiltak som kan gjøre situasjonen bedre for kvenene. Ikke minst mangler den lovnader om ressurser. 

– Det er mer av den samme politikken som har vært ført før, og som har sørget for status quo for kvenene. Vi ønsker jo å bedre situasjonen for kvener, ikke konservere den, påpeker han. 

Ønsker større inflytelse

Norske kveners forbund har i lengre tid etterlyst at regjeringen forplikter seg til å involvere kvenene i saker som gjelder kvenske forhold, noe kvenorganisasjonen også får støtte i gjennom anbefalingene i Telemarksforskings rapport som blant annet sier at minoritetene bør ha direkte representasjon i beslutningsprosesser.

Stortingsmeldingen har også definert deltakelse i beslutningsprosesser som et av de tre overordnende målene for myndighetenes politikk ovenfor de nasjonale minoritetene, og sier blant annet at «Regjeringen følger både rammekonvensjonen og bærekraftsmålet gjennom å støtte de nasjonale minoritetenes egne organisasjoner og gjennom å etablere ulike arenaer for dialog mellom sentrale myndigheter og minoritetenes organisasjoner». Videre konstateres det i meldinga at flere av de nasjonale minoritetenes organisasjoner ønsker atskillig mer innflytelse og involvering i politikkutforming og veivalg enn det sentrale myndigheter kan innfri, og at flere tolker effektiv deltakelse som det samme som medbestemmelse.

– Jeg ser at det i Stortingsmeldingen henvises til at noen organisasjoner visstnok har ønsket å overta ansvaret for tildeling av midler til nasjonale minoriteter. Jeg oppfatter det å eventuelt være et ønske om «selvbestemmelse», og tror ikke nødvendigvis tiden er moden for å overføre mer statlig ansvar på allerede underfinansierte minoritetsorganisasjoner uten at det følger midler med dette. Det vil nok i tillegg kunne dukke opp uheldige habilitetsproblemer i forbindelse med dette. I NKF har vi derimot etterlyst større medvirkning og medbestemmelse for kvenene, og vi mener at dette kan oppnås ved å øke kompetansen i de institusjonene som deler ut midler og ved å gi kvener en større grad av medvirkning i utformingen av ordninger, sier Kai Petter Johansen. 

Effektiv deltakelse

Som nevnt er Telemarksforsking i sin rapport inne på det samme som NKF-lederen, og i rapporten står det at det er behov for mer medbestemmelse for å oppnå effektiv deltakelse. Gjennom stortingsmeldinga viser regjeringen på sin side til Dr. juris. Maria Lundberg som i 1998 gjennomgikk det internasjonale juridiske rammeverket for beskyttelse av nasjonale minoriteter og skrev følgende: «Begrepet effektiv deltakelse innebærer ikke at minoriteter skal ha medbestemmelse, men de skal være i stand til å påvirke sin egen situasjon og det skal tas behørig hensyn til deres interesser i det kulturelle, sosiale og økonomiske livet og i det offentlige liv.» Det er denne fortolkningen som regjeringen bygger sin politikk overfor nasjonale minoriteter på, der de fremholder at effektiv deltakelse og medbestemmelse ikke er det samme. Dette mener NKF at dette blir å snu saken oppned.

– De henviser til deres tolkning av internasjonale forpliktelser som om disse avtalene angir hvor langt Norge kan strekke seg i arbeidet for å styrke kvensk språk og kultur. Jeg mener dette er å snu saken på hodet, da de internasjonale forpliktelsene i realiteten er et minimum av hva som må til for å sikre kvener mulighet til å delta i samfunnet på like vilkår, og ikke er på langt nær er nok til å reversere den negative forskjellsbehandlingen kvener har blitt utsatt for i svært lang tid. For å få til dette kreves reell vilje og umiddelbar handling fra myndighetene i Norge, argumenterer Johansen.

Minoritetene er «for små»

Han legger til at myndighetene heller kan ikke argumentere med at de nasjonale minoritetene er for små til å kunne ha medbestemmelse grunnet habilitetsproblemer.

– En slik tilnærming vil fort kunne fjerne grunnlaget for demokratisk medvirkning og medbestemmelse for mange grupper i Norge. Vi vil trekke frem Kulturrådet som et godt eksempel på hvordan en kan jobbe tett på nasjonale minoriteter, nettopp for å gjensidig øke kompetansen mellom minoriteter og myndigheter og på den måten styrke medvirkning, medbestemmelse og gi en mer målrettet og treffende bruk av midler, sier NKF-lederen.

Han sier videre at den kvenske organisasjonen merker seg at myndighetene mener de nasjonale minoritetene er for små til at det skal kunne opprettes et eget direktorat for nasjonale minoriteter.

– Jeg antar dette også henger sammen med myndighetenes begrensede engasjement for å løfte nasjonale minoriteter. Om det fantes mer politisk vilje til å gjøre de tiltakene som er nødvendig for å løfte de nasjonale minoritetene, så ville det vært mer enn nok arbeid for et direktorat for nasjonale minoriteter, konkluderer Johansen.

Ikke nivåheving av kvensk

I forhold til situasjonen for kvensk språk, sier stortingsmeldinga at det ikke er mulig å oppfylle forpliktelsene som følger av minoritetsspråkpaktens del III, og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet vurderer tilleggsratifikasjon for kvensk på kort sikt som lite realistisk.

– Angående kvensk språk til nivå 3 er dette dessverre et resultat av myndighetenes manglende vilje til å gjennomføre de tiltakene kvenene har etterspurt i svært mange år. Også her har myndighetene valgt å snu problemstillingen opp-ned. Med bakgrunn i at myndighetene velger å i beste fall ikke gjøre mer for kvenene enn det de internasjonale forpliktelsene krever, så mener vi myndighetene må løfte kvensk språk til nivå 3 for at kvenene skal kunne ha mulighet til å oppfylle alle kravene i nivå 3. Alternativet er at myndighetene på eget initiativ sørger for tiltak som gjør at kvenene kan oppfylle kriteriene, argumenterer Kai Petter Johansen.

Trenger pådriver, ikke bremsekloss
I følge NKF-lederen slår man gjennom stortingsmeldingen fast at kvenene har større ambisjoner enn det regjeringen kan eller vil ha, og at dette fremstilles som en selvfølge.

– Jeg mener det ikke skal være en selvfølge at myndighetene er en bremsekloss i arbeidet for styrking kvensk språk og samfunnsdeltakelse, men snarere at regjeringen må være en pådriver for å finne nye og bedre løsninger. Det er myndighetene som har ansvaret for politikken som føres, og har satt kvenene i situasjonen vi er i. Da kvenene ble hindret i å bruke sitt språk og skjule sin identitet var myndighetene en pådriver for å få den utviklingen de ønsket, og vi kjenner dessverre til hvor effektivt det var, sier han og viser til fornorskingen.

– Mener dere at myndighetene i dag er en bremsekloss framfor å være en pådriver innenfor det kvenske?

– Om de er en bremsekloss eller ikke må en nok vurdere opp imot konkrete saker, og det vil ta litt tid å svare ordentlig på, men problemet som belyses klart her, er holdningen – at myndighetene nå har gått så langt som å si at det er naturlig at de ikke har like store ambisjoner for kvenene, som kvenene selv har. Innrømmelsen viser at det ikke kun er praktiske utfordringer som står i veien for kvenene, men at manglende vilje fra myndighetene faktisk hindrer kvenene fra å få de tiltakene som er helt nødvendige, sier Kai Petter Johansen.