Laila Lanes deler gleden hun føler over hvor langt det kvenske på kort tid har kommet. (Arkivfoto: Kjetil M. Skog)

 

Vi har kommet langt, sier Laila Lanes. Forfatteren opplever en kvensk oppvåkning i et samfunn som anerkjenner oss.

 

Frank Halvorsen og Mathias Sommerseth Kjellmo
mathias@ruijan-kaiku.no

 

Ruijan Radio har pratet med Laila Lanes, kvensk forfatter og tidligere journalist i NRK Kvääni. Vi spurte:

– Føler du at vi har kommet videre i det kvenske i dag? Eller står vi ennå på stedet hvil?

– Vi er absolutt kommet videre, sier hun.

Folk visste lite

Lanes minnes tiden da hun kom inn i det kvenske saksfeltet, det er rundt 10-12 år siden hun begynte. Før det, sier hun, visste hun lite til ingenting om kvenene.

– Jeg begynte å jobbe med det og så hvor mørkt det var. Hvor lite folk visste, hvor lite omtalt kvenene var og hvor mye de hadde kjempet i blant annet Norske kveners forbund for å bli hørt av myndighetene.

– Hvor mye som har skjedd siden da er bare helt utrolig. Det har vært en enorm bratt læringskurve, ikke bare for meg, men for mange andre, sier Lanes.

Stor fremgang

– Hvorfor tror du det ble sånn? At det ikke stagnerte, men at det gikk rett oppover?

– Veldig mange har tatt tak i saken. Slektsforskning, for eksempel, har bidratt til at mange tok til å skjønne at de hadde en fortid som ingen hadde snakket om. Samtidig er det blitt legitimt å snakke om det, å fortelle at man har kvenske aner, sier hun.

Lanes opplever at når hun drar rundt og snakker med folk, så er det mange som faktisk ikke har opplevd det negative, samtidig som mange andre naturligvis har sine negative erfaringer. At det her skulle man ikke snakke om. Å være kven, det var ikke noe fint å være.

Gode bidrag

Særlig da kvensk ble anerkjent som eget språk, det var i 2005, gikk utviklingen sakte, men sikkert oppover. Men da Sannhets- og forsoningskommisjonen kom inn i bildet og utredet det kvenske, begynte mange å skjønne hvor drastisk det har vært.

– Føler du selv at du har vært med å bidra til den positive utviklingen?

– Ja, jeg gjør jo det. Folk forteller meg at det var så bra at jeg skrev den boken, at nå falt det hele på plass. At nå forstår de sin egen historie, sin egen fortid.

– Den responsen får jeg veldig mange steder, at folk føler at jeg skrev om en historie som man har gjemt bort, sier Laila Lanes.