– Kvensk henger etter, men vi prøver, sier prost Anne Skoglund. (Foto: Arne Hauge)

 

Strek er satt for presters urett mot kvensk og samisk.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Forsoning kan aldri vedtas. Grunnlaget for forsoningen er at vi tåler sannheten, derfor må sannheten fram. Også som kirke må vi lytte og tåle å høre, sier prost Anne Skoglund. Hun var bedt inn til det åpne kommisjonsmøtet i Alta i februar for å si noe om kirkens forventning til Sannhetskommisjonens arbeid.

Som prost for soknene Alta, Talvik, Loppa og Hasvik har Skoglund sin prestegjerning i områder gjenstand for hard fornorskning, inntil et punkt hvor samisk og kvensk var nær usynlig. Etterkrigsgenerasjonen vokste opp uten å lære kvensk eller samisk, de tok avstand fra en identitet foreldrene stadig sto i. Anne minnes klasseforstanderen, lærerinna fra Oslo som i 1970 gledet seg til å undervise samiske barn.

Ble daglig nedsnakket

– Men faktum var at verken foreldre eller barn så på seg som samiske. Det var nesten som en fornærmelse at frøken Hopen kom og skulle undervise samiske barn, sa Skoglund, som det året gikk i første klasse. Mange av hennes medelever fra Bossekop skole regner seg i dag som samer, men på den tiden var skjellsord og nedsnakking av det samiske mer enn kun vanlig; det var dagligtale. Bevisst eller ubevisst, det var slik det var, slik man snakket, sa Skoglund.

– Derfor er jeg glad for at det blir satt fokus på kirkens rolle, for kirka har vært en del av myndigheten, fra langt tilbake i tid, sa hun.
Det var som maktpersoner i form av kongelig utsendte prester og andre embetsmenn, at kirken bidro til urett og overgrep – den var myndighetens forlengede arm i fornorskningspolitikken. Kirkemøtet i 1997 erkjente dette, med vedtak om at uretten ikke skal fortsette. En milepæl, sa Skoglund.

Ta på kofta

Noe paradoksalt, men i kongelig resolusjon av 1848 definerte man områder hvor eksamen i samisk var et krav for prester. Kravet gjelder fortsatt for områder i Finnmark, klargjorde Skoglund. Alta har tradisjonelt vært godt stilt, og mens det før i tiden gjerne var slik at mange faste kirkegjengere uteble på norsk-samiske gudstjenester, så er flerspråklighet i kirken langt mer akseptert i dag. Anne tilbyr selv samisk. Sa hun kan ikke mye, men nok.

– Det er fantastisk å se endringen de siste årene, med større frimodighet til å ta på seg kofta på 17. mai, sa prosten, som særlig gleder seg over unge menneskers ønske om å ta tilbake kulturen, på tvers av hva foreldre og besteforeldre måtte ønske.

– Etter hvert kommer identiteten sterkere, og kanskje også språket, sa Skoglund, som erkjente at kvensk henger kraftig etter.

Kvensk kun til fest

– Vi gjør i dag mye større arbeid knyttet opp mot det samiske enn det kvenske. Der har vi mange steg å gå. I gudstjenester i dag er samisk hørt, kvensk derimot blir en type festspråk. Når vi har ekstra store gudstjenester har vi gjerne alle tre språkene med. Men vi prøver, og har de senere årene hatt kvensk-norsk gudstjenester i forbindelse med Kvenfolkets dag 16. mars. Kvensk har kommet kortere, men som kirke ønsker vi å være på banen, og ta vare på det kvenske, sa hun.

– Jeg tenker at vi i dag som kirke i altasamfunnet har en stor, i alle fall større bevissthet om viktigheten av å bli møtt på samisk og på kvensk, sa Skoglund.