Stort behov for kunst med kvenske røtter

Denne venninnegjengen oppsøker svært gjerne god kvensk kunst. Fra venstre Vårinn Sollied, Ellen Søderholm og Kari Galaaen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Venninnene er glad for at de tok turen innom Kväänibiennaali. En bonus var at kunstverkene også vekket tanker bakover i tid, på slekters gang.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Blant publikum hos Kvenbiennalen 2025 fant vi tre venninner som både bor i Alta og som er over middels interesserte i kunst. Valget var enkelt, de bestemte seg for å dra i lag på utstilling.

De tre heter Ellen Søderholm, Kari Galaaen og Vårinn Sollied, og da vi ba om deres reaksjon på årets kvenbiennale, satt lovordene løst.

– Veldig glad for at vi kom hit. Det var vel verdt turen, for dette var en fin utstilling med nydelig variasjon av kunstnere, sier de.

Damene gir også ros til åpningsnummeret. Levert av «Gul sol.» Kort og godt en meget spennende åpning. Senere samme dag så de også fram til møte med kunstnerne, faktisk også søndagen. Utstillingsåpningen i Alta strakte seg nemlig over to dager med kunst og dans, film og musikk, bålsamtale om mer til.

– Vi har faktisk også vært og sett på utstillingen i Vadsø, Vesisaari da den var der, lar venninnene oss vite. Det må trolig ha vært i biannalens aller første år, i 2021, eller i 2023 da den for andre gang besøkte fylkeshovedstaden lengst nord. Uansett, til spørsmål om kvenske aner blant dem, gir damene oss det solide og megetsigende svaret «helt sikkert.» Særlig når man har far fra Tornedalen, som Kari eller var det Vårinn sa hun hadde. Det som i alle fall er sikkert, er at Ellen og hennes mann i sommer dro nedover Tornedalen.

– Vi dro til Tornedalen for å lete etter våre, eller rettere sagt mine forfedre. De heter jo Søderholm, men jeg har blitt fortalt at de tok det navnet når de vandret hit. Det var sist på 1800-tallet og det var hungersnød og grusomme forhold der de bodde, sier hun om sin versjon av den velkjente historien: Folk som kom til Ruija skiftet til norsk-klingende etternavn fordi det ga goder som var bortimot uoppnåelig hvis man beholdt opprinnelig etternavn.

– I hvert fall så var vi på en kirkegård og ved ei kirke og så, og da sa jeg til min mann at her ble min tipp-tippoldefar faktisk døpt. Han var to år da de vandret fra sitt hjemsted, tilføyer hun, og sier at utstillingen også var fruktbar i et slikt slekts-perspektiv.

– Så behovet for å se kunst som har kvenske røtter er til stede?

– Ja. Ei veldig fin utstilling, og rammene rundt med grønnmalte vegger passet så godt til kunsten. Det var en spesiell og berikende atmosfære, nesten magisk, lar venninnene oss avslutningsvis vite.