Marja Partapuoli oon osakunnanjohtaja kieliosakuntassa Saametinkassa. (Kuva: Saametinka)
«Ikke et politisk standpunkt, men en faglig og juridisk vurdering av regelverket», skriver Marja Partapuoli, seksjonssjef i Sametinget.
Marja Partapuoli
seksjonssjef samisk språk, Sametinget
Norske kveners forbunds leder Kristin Mellem hevder i en kronikk at Sametinget bruker sin makt til å «viske ut» kvenske stedsnavn. Det er en påstand som gir et uriktig bilde av både saken og Sametingets rolle. Sametinget har ikke motsatt seg kvensk språk eller kvenske kulturminner. Saken gjelder et prinsipielt spørsmål om hvordan stedsnavnloven skal forstås.
Det er derfor misvisende når saken framstilles som om Sametinget har «vunnet fram» over kvenske interesser. Både Sametinget og Språkrådet har selv beskrevet saken som en uenighet om lovtolkning. Språkrådet har valgt å legge sakene på is fordi de to fagmyndighetene vurderer regelverket ulikt.
Mellems kronikk (saken fortsetter under):
Det er viktig å klargjøre Sametingets rolle i denne saken. Sametinget er et folkevalgt parlament med tilhørende administrasjon for det (som Stortinget) og for Sametingsrådet (som regjeringsapparatet), men har også avdelinger med forvaltningsoppgaver etter ulike lover, for områdene kulturminneloven, opplæringslova og stedsnavnloven (som for eksempel Skattedirektoratet og Datatilsynet).
Når Mellem ber Sametingsrådet gripe inn av hensyn til forsoning, innebærer det i realiteten en oppfordring om å overprøve faglige vurderinger i en enkeltsak. Det ville være en prinsipielt problematisk rolleforståelse. Her krever hun også at vi ikke skal følge loven som ber oss om å ta vare på stedsnavnene som kulturminner. Det er alvorlig.
Etter Sametingets faglige vurdering bygger stedsnavnloven på et grunnleggende prinsipp: Det er den stedbundne språk-, kultur- og bosettingshistorien som avgjør hvilke stedsnavn som kan fastsettes for offentlig bruk. Loven tar utgangspunkt i nedarvet lokal bruk blant folk som bor på stedet eller har næringsmessig tilknytning til det.
Sametinget er bekymret for hvilke konsekvenser det vil ha for stedsnavn dersom de skal kunne vedtas uten at det er knyttet til stedbunden språk-, kultur- og bosettingshistorie. Det vil i sin tur kunne undergrave historisk tilknytning og uthule stedsnavnloven som virkemiddel for vern av stednavn som kulturminner på stedet de hører hjemme. Denne bekymringen gjelder både for kvenske og samiske stedsnavn. Fornorskningen av stedsnavn er et eksempel på hva som skjer når man ikke bryr seg om lokalsamfunnenes bruk av et stedsnavn, men setter inn navn på andre språk. Jeg tror ikke at kvenene ønsker det.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om et navn finnes i historiske kilder eller brukes av en majoritet andre steder enn der stedsnavnet diskuteres. Spørsmålet er om det foreligger en dokumentert, stedbunden navnetradisjon på stedet, slik loven krever.
Saametinka Kaarasjovessa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
I sitt svar til Sametinget erkjenner Språkrådet at det neppe finnes grunnlag for å hevde at de aktuelle kvenske navnene brukes blant folk som bor fast på eller har næringsmessig tilknytning til Karasjok og Kautokeino. Samtidig mener Språkrådet at navnene likevel kan fastsettes fordi de eksisterer i kvensk tradisjon og bør registreres som kulturminner. Nettopp dette er kjernen i den juridiske uenigheten mellom de to fagmyndighetene.
Sametingets vurdering er at stedsnavnloven ikke åpner for å fastsette navn for offentlig bruk dersom det ikke foreligger en stedbunden og nedarvet navnetradisjon (stadnamnlova § 4). Dagens stedsnavnregister er heller ikke tilrettelagt for å registrere stedsnavn som ikke er brukt av folk på stedet. Det betyr at dersom man skulle vedta kvenske stedsnavn på Kautokeino og Karasjok, finnes det ingen struktur for å registrere disse navnene siden dagens register kun skal brukes for stedsnavn som er brukt av folk på stedet. Dette er ikke et politisk standpunkt, men en faglig og juridisk vurdering av gjeldende regelverk.
Det er viktig å understreke at dette ikke er en politisk sak. Stedsnavnsaker behandles ikke av Sametingsrådet, men gjennom den faglige myndighetsutøvelsen etter stedsnavnloven. Slike saker skal avgjøres på grunnlag av lov, dokumentasjon og faglige vurderinger, ikke politiske kompromisser.
Ingen har «vunnet» i denne saken. Språkrådet har selv opplyst at navnesakene er lagt på is fordi det foreligger ulik lovforståelse og behov for videre avklaringer mellom fagmyndighetene.
Spørsmålet er derfor ikke hvem som har mest makt. Spørsmålet er hvordan stedsnavnloven skal forstås og praktiseres. Det er en diskusjon som fortjener saklige argumenter, ikke beskyldninger om at noen ønsker å viske ut andres språk.
Les også:
