Takknemlig for den gode samtalen

Ekte kunst, det er litt av en kunst: Nina Tsy stortrives i rollen som leder for ei lokal kunstforening. Særlig når man med åpne armer kan ønske kvensk kunst velkommen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

– Dette frister virkelig til gjentakelse, oppsummerer lederen for Alta kunstforening. Anledningen er Kvensk kunstnerforbund og samarbeidet om Kvenbiennalens besøk i storbyen i nord.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

– Om jeg trives i rollen? Ja, det er en ære og en glede å være leder for vår lokale kunstforening. Særlig når det skjer store ting som nå.

Det sier Nina Tsy, og det hun leder, er Alta kunstforening.

Vi møtte Tsy ut mot havet, mer presist i Tollevikfjæra i Alta. Diplomatisk sagt ei nokså grovkornet strand, likevel godt besøkt av folket lokalt. Hit drar skokker av unger fra barnehage og skole, her isbades det året rundt, kajakker legger ut i flokk og følge, og dit dro også Kvenbiennalen 2025.

Saken er at utstillingsåpningen i Alta, det var på tampen av august i år, strakk seg over to dager. Den første dagen fant sted downtown med musikk og kanapeer, sofasamtaler og det som hører til, den andre gikk utendørs. Rundt bålet, med glovarm og vaskekte bålkaffe.

Kvener og andre virket å stortrives der i fjæra, alt mens det ute i horisonten dukket opp en sterkt pride-inspirert regnbue som prøvde å stjele all oppmerksomhet. Det evnet den ikke, og ga etter hvert opp.

For denne søndagen var nemlig øremerket ting på land. Rundt valkkee, bålet. Med tilhørende bålsamtaler inkludert en god og folkelig prat med kunstnere. Samt også andre kloke folk som reiste seg og spanderte av sin viten. Blant annet lokalhistorie.

Aller mest om gruvedrifta i Kåfjord, kobberverket hvor det var så mange kvenske familier som jobbet. Mange, lot lokalhistoriker Kristian E. Johnsen folket vite, ønsket å finansiere reisen videre til Amerika. I Kåfjord, sa han om dimensjonene på stedet, hadde de både skole, barnehage og bakeri.

Det var Alta kunstforening som velvillig slapp inn Kväänibiennaali 2025, noe Tsy både i for- og etterkant sier seg takknemlig for.

– Vi jobbet gjennom flere måneder med Kvensk kunstnerforbund og biennalen, og sørget som best vi kunne for at de fikk husrom til sin kunst, sier Tsy, hun og kunstkollegene i foreningen gikk grundig til verks. De grep til og med penselen fatt. Neppe den til akvarellen, men den store, ordinære og lite kunstferdige:

– Det stemmer, vi jobbet med å få malt lokalet. Kvenbiennalen valgte en veldig fin farge som følger deres konsept. I tillegg til alt det andre som må være på plass av ting og utstyr for alt som skulle skje under veis. Kunstnersamtaler, musikkinnslag, filmlansering, og ikke minst bålsamtale.

Oppmøtet ble bra, og Tsy betegner de historiske innslagene som flotte og lærerike.

– Fra andre hold, ikke minst fra kvenske festivaler, hører vi at de raskt blir steder for nettverksbygging, og det ble det også her i dag. Det er spennende med slik kunst- og kulturutveksling, sier lederen.

– Frister det til gjentakelse?

– Absolutt. Virkelig. Ingen tvil om det. Og jeg er utrolig takknemlig for alle som har vist slik interesse for utstillingen og disse to dagene. Alle som har bidratt på sitt vis, kuratorer, kunstnere, samarbeidspartnere og mange andre.

– Man ser, på en måte, at det er så mye kjærlighet og omsorg og vilje til å dele av sin historie og erfaring. Veldig spennende å være en del av det, avrunder Nina Tsy.