Illustrasjon. Wilfred Hildonen

 

Det hendte vi ungene i Kjelvik ble uenige.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

«Førrdi æ blei så fantastisk førrbainna,» svarte vi når voksne spurte hvorfor vi kranglet og sloss.

Vi kunne nebbes om alt mellom himmel og havbotten. Unntagen en ting; at det meste i bunn og grunn var søringene sin feil. Den sannheten sto fjellstøtt da som nå.

Ofte ble vi to leire, der vi sto i fjæra og diskuterte verdensproblemer. Som hvem av oss som i løpet av sommeren hadde fisket mest steinbit, og så kom dagen da søringene var å laste ikke kun i teorien, men også i praksis.

Les den kvenske oversettelsen av fortellingen her: Kuivaakallaa ja muita sođanjulistuksii

Det var noen i Kjelvik, de hadde sommerbesøk. Et søskenbarn sørfra, en smalbygd gutt med rastløst blikk.

«Hei på dere!» ropte en dag den gutten. «Fikk dere noe fisk da?»

Han sto ved kaia idet en skokk av oss innfødte kravlet i land i fjæra. Vi hadde vært med spissa på sjøvær ute ved Kjelen.

To torsk og en småsei landet foran guttens føtter. Schäferen vår Rex kom bort og snuste, ellers var det stilt.

Trykkende stilt.

«Unnskyld meg altså,» sa gutten etter en tid. «Sa jeg noe galt?»

Den største av oss innfødte tok et skritt fram.

«Det hete fesk.» Han manglet to fortenner og lespet. «Æ sa fesssk!»

Da blunket søringen lenge og fort, så gliste han. Der i tanngarden, kunne vi se, var alle fortennene på plass. Enn så lenge.

«Fisk,» sa søringen. «Fisssk.»

Noe som avfødte en verbal ping-pong som var enkel å følge. Fisk, fesk. Fesk, fisk. Inntil søringen avbrøt ordvekslingen med et argument.

Jo, søringegutten hevdet vi levde i et demokrati, og fordi det var mye mer folk sørpå enn nordpå, var både vi og den dumme fesken vår nedstemt. Det, pluss at han gledet seg til å reise hjem til normale folk og skikkelig fisk, og at vi her oppe i gokk kunne gå og drukne oss som trodde at skrivefeil var noe å skryte av.

Det var dråpen som fikk auskaret til å renne over. Kjelvik-gutten lespet at nå var det nok, han klatret opp på kaia og smøg seg under nettingen på fiskehjellen. Der innunder hang tørrfisken skulder ved skulder, så tett de på avstand liknet digre, lodne tepper hengt til tørk, og der hørte vi ham røske ned ei sperre. Han ankom kaikanten idet han surret opp hyssingstumpen som holdt sammen de to inntørkete, steinharde torskene.

«Bare kom hit opp så ska du få. Di gorrhysa!» Han slengte den ene tørrfisken ned til søringen.

Som plukket den opp, prøvefektet to ganger i lufta, og klatret opp på kaia. Resten av oss ungene klatret etter.

Det smalt lenge i fisk mot fesk. Til det i undring over dette kampgnyet fra kaikanten kom en gammelkall ut fra pakkhuset. Han ville se hva som foregikk.

«Å sånn,» mumlet gammelkallen da vi hadde forklart. Han sto en tid blant oss og glodde på tørrfiskene som smalt i hop. Før han humret i skjegget, snudde og gikk. «Bare fortsett,» hørte vi ham vinke.

«Klakk, knakk, klask!» Fiskekrigen på kaia varte lenge. Helt til begge ropte au og klagde over at den andre slo med vilje. Da fektet de ennå ei stund, til kinnene så ut som herjet med av ei illsint katte og en ny voksenperson kom sigende. Ei myndig dame.

«Fy da!» Hun avvæpnet bryskt begge og spurte hva i verden de sloss for.

«Da e det uavgjort,» sa hun etter å ha lyttet. «Tyskerten e førrlengst forre, vi bor i et fritt land. Fisk og fesk, havet e fullt av begge dela, så slutt å ønes om sånne bagatella.»

Sverdfiskene lå igjen på kaia da damen husjet av sted de to musketerene.

Lurest var nok gammelkallen, fant vi ut, for brått var han tilbake. Også han tannlaus i front der han plukket opp tørrfiskene og gliste.

«O hoi!» knirket han glad. «Færdi banka tørrfesk og all ting.»

Rex og et par av oss ungene diltet etter da gamlingen subbet langs pakkhuset ut til framsida av kaia. Med utsikt mot Kjelen satte han seg inntil solveggen på ei gammel fiskekasse av tre, dro av fliser av tørrfisk, sukket i lykke og gumlet i vei. Øynene hans forsvant en tid i rynker, så godt var det, og da nappet vi ungene til oss den andre tørrfisken og satte oss vi også.

Vi åt og gnog til det bare var støv og skinn igjen. Skinnet fikk Rex og støvet blåste ned til krabbene.

Denne sommerdagens moro med tørrfisk forble en godt bevart hemmelighet. Mellom oss ungene, gamlingen og Rex. Alle visste at eierne av sånne fiskehjeller trivdes best i det uvisse, hvor de vanen tro kunne klandre udyr som mink, ørn, og søringer.

Jo, ungene i Kjelvik de kranglet og sloss. Men det var fort glemt, og etterpå lette vi krabber og skjell blant tangkledde draugehau i fjæra på andre siden av elva.

Helt til noen lo ondt fordi søringen gikk i spinn i sleiptanga, trynet med nesa ned og ble våt som en kråkebolle. Da var det på han igjen, alle væpnet til tennene med digre kvaster av tang. Rex og jeg gikk hjem.

«Mamma?» ropte jeg, det var i yttergangen, jeg støttet meg til Rex mens jeg tråkket av meg skoene. «Ka ska vi ha tell middag?»

«Fesk,» ropte mamma fra kjøkkenet.

Jeg hørte henne mumle for seg selv blant skuffer som smalt og bestikk som klirret:

«Ka sku det no ellers være?