Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Så gikk vi ned i fjæra. Lette rekved som vi bar opp i branntomta. I askeskyen øvde vi på gjenreisning.

 

Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen

 

Jeg gjemte meg helst oppi fjellene. Der lå man, iblant så kreativt bortgjemt at man strevde med å finne seg selv. Det var ofte både kjedelig og kaldt, da som nå var det ingen spøk å være nordmann der man satt ihopkrøpet bak en stein og skalv av frost. Eller hadde klatret opp i ett av de mange skredgjerdene. Trøsten var synet av Honningsvåg, fra ytterst ute på kanten av et skredgjerde var utsikten storslagen. Men som regel fant man seg en stein eller ei grop, hvor man hutrende krøp sammen og ventet på å vinne krigen.

Så utrivelig surt og ensomt kunne det være, at man heller valgte en troverdig død og overga seg. Ja, om tyskert’n ikke var gått lei og gått hjem. For å spise kveldsmat og gjøre lekser. Dersom tyskert’n stadig var på jakt, måtte man strekke armene i været og akseptere å bli plassert sammen med andre innfangete landsmenn. Og risikere å bli frarøvet eventuell bon-bon. Da gråt vi nordmenn og sa:

«Nein, nein bitte!»

Før vi enten ble avlivet eller satt i leir. Ofte tryglet vi om avlivning, så vi kunne prøve å rømme i stedet for å ligge og fryse på bakken i den provisoriske fangeleiren. Det var nemlig lov å rømme, bare man var snar å springe. Kortvarig våpenstillstand var også tillatt, enten fordi man hadde slått seg og blødde, var luta lei, eller måtte hute seg hjem på grunn av avtaler og andre typiske voksenting. Da viftet de stridende parter med hvite lommetørklær, og la ned våpen til fordel for kortvarig demokrati. I form av avstemming. Endte avstemningen med flertall for fred, måtte all lek og annen voldshandling opphøre. Hvis de fleste ungene ristet på hodet, måtte man smaløyd krype tilbake til skyttergravene og krigen fortsette.

Les historien på kvensk: Tyskäläinen tullee, osa 2

Vi hadde også en mer spissformulert variant av leken vår. Den het Tyskert’n kommer – Russ’n redde oss. Her tok de små bamsene fra øst mer direkte del i striden, det hele ble raskt uoversiktelig, og endte gjerne i store og lurvete floker av gneldrende unger.

Nordmennene foretrakk ofte den leken, for da kunne de rømme til russ’n i stedet for opp i fjellet eller ned i fjæra. I vår lek var det dessuten bedre å bli tatt til fange som russ’n enn å bli fanget som nordmann. Hos oss ble russ’n nemlig noe som het russefange, og havnet i sin egen krigsfangeleir. I en sånn leir, hadde en stor unge hørt noen voksne si, skulle i utgangspunktet ingen plage russen, for de var beskyttet av geneverkonsesjonen. I alle fall, ble man valgt som russ’n i leken vår, hadde man det etter forholdene ok i leiren. Fikk til dels humane forhold og ble snart sluppet fri. Ble man derimot tatt som tyskert’n var man ute av leken og ble landsforvist. Noe som i praksis betød hjem til foreldrene. Så hvis noen av den minste russ’n ble lei av å leke, eller måtte hute seg hjem, kunne de be om å få skifte side og bli tyskert’n. Da dro de nytte av landsforvisningen, den varte som regel til neste dag.

En dag kom tyskert’n opp med en ny og enda mer grusom regel. Som tilfangetatt nordmann ble man verken avlivet eller pint i hjel, men befalt til å evakuere. Til landet hvor søringene bodde. Før vi rakk å komme særlig langt ble vi vanligvis reddet av mødre. De kom ut på trammen og kauket at nå var det kveldsmat og snart leggetid. Når sånne mødre-kauk ljomet oppover Lillefjellet, da stilnet kamphandling og våpengny.

Mormor, vi kalte henne mor, var ofte nysgjerrig når jeg kom hjem. Mor ville vite alt om krigen, hvem som hadde vunnet de ulike slagene, om jeg ble funnet der jeg lå og frøs bak steinen, den slags. Kanskje hun ville vite fordi mine krigsrapporter vakte minner? På godt og vondt? Uansett, mor lyttet til det jeg fortalte, så kommenterte hun krigen. Hvem som i hennes øyne var verdige vinnere, og om den og den fortjente å leve eller dø.

«Kossn gikk det i dag da?» spurte mor. «Kæm som vant og kæm som tapte?»

Da sa jeg at det gikk bare trasig. At jeg måtte være nordmann og at vi som vanlig tapte krigen. Så fortalte jeg alle grufulle detaljer, og sa at i morgen skulle vi leke noe nytt. Da skulle vi leke brent-jords-taktikk og evakuering. Det syns mor var en glimrende idé, og ga meg ei eske fyrstikker.

Dagen etter gikk evakueringen som en lek. Helt til en av de store guttene satte fyr på en gresstust for å vise hvorledes en okkupasjonsmakt med respekt for seg selv farer fram. Brannen spredte seg i gress-rennene på berget, og etter mislykket slukningsforsøk med flaskesaft som mødrene sendte med oss ut i striden, måtte vi evakuere for alvor. Vi evakuerte sammen med eggmåsen med sotflak rundt nebbet, men vi vaket likevel i området til siste glo var trampet ut og brannen slukket. En reprise i Honningsvåg på brent-jords-taktikk, det ønsket ingen av oss ungene æren for. Etterpå var berget preget av mange svarte fotavtrykk fra svidde gummisåler. Så gikk vi ned i fjæra. Lette rekved som vi bar opp i branntomta. I askeskyen øvde vi på gjenreisning.

Klart vi ungene i Honningsvåg hadde hørt om cowboy og indianer. Men den leken kjente vi oss lite igjen i. Folkene fra krigen derimot, de sto mye klarere for oss, der vi lå under stuebordet i sene kveldstimer og hørte de voksne berette:

Enten de kom fra Magerøya eller fra utlandet, det var grå og dystre folk i gamle dager. Krigerske å se til under luer og hjelmer som mest minnet om uthulet kuppelstein fra fjæra i Kjelvik. Slitne ansikter med dyptliggende øyne og hengende munnviker. Presis likedan som de folkene jeg og de andre ungene på Magerøya vokste opp med.

Nemlig den tause skokken av fedre, brødre og onkler som brøt seg opp om morran for å «fære å feske.» Som i femtiden kravlet seg ut av huset og tok sikte på båtene nede i havna. Stimer av menn ute etter stimer av fisk, de stevnet ut fra havnebassenget tett innhyllet i mørketid og frostrøyk.

Jeg minnes dem som mutte menn uten større illusjoner, samtlige i klær som matchet den deprimerende skjebne å vokse opp nordpå. Duknakket der de med tungt hengende sjøvotter subbet av sted i slagstøvlene sine. Til havs for muligens aldri mer vende hjem.

Kort sagt kjempegode forbilder som jeg og de andre ungene kjente oss igjen i. Og som vi førte videre med Tyskert’n kommer og Russ’n redder oss.

Derfor ble cowboyer med hatt og indianere med fjær aldri helt vår greie.