Gro Lisbeth Eriksen, Marit Olsen, Britt Hansen og Anne Karin Rosengren frykter for husflidlagets framtid. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Ble forespeilet overtakelse for symbolsk sum og trodde det kunne være snakk om 1 krone. Realiteten var en annen, og nå er framtiden uviss.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Hvis vi ikke kan være her, så betyr det at husflidslaget blir nedlagt.

Det sier leder i Nordreisa husflidslag, Anne Karin Rosengren, til Ruijan Kaiku.

Saken er at lokalene de bruker, gamle Solvoll skole på Hansinkenttä/Storslett, er i kommunalt eie. Nå er det mer eller mindre falleferdige bygget foreslått solgt. Saken har vært i formannskapet og skal videre til behandling i kommunestyret.

Les også: Solvoll-salget: Dette sier kommunedirektøren

– Her har vi blant annet vevstue og snekkerloft, og ser ingen andre lokaler i området som vi kan bruke til formålet. Og vi har virkelig sett etter, sier hun.

Lite inntjeningsfokus

Ifølge lokalavisa Framtid i nord, som omtalte saka først, har kommunedirektøren innstilt på å gi nettopp husflidslaget fortrinnsrett på kjøp, med en salgssum på 100 000 kroner.

– Det er signalene vi har fått, bekrefter Rosengren.

I en skriftlig henvendelse fra administrasjonen, som Ruijan Kaiku har sett, ble de først forespeilet en «symbolsk sum.» Da trodde de det kunne være snakk om 1 krone, men summen er altså høyere enn som så.

Og selv om 100 000 kroner ikke er all verden, så er det mye penger for en liten, frivillig organisasjon. I 2024 satt husflidslaget, som har 71 betalende medlemmer, igjen med cirka 69 000 kroner ved regnskapsårets slutt.

– Vi er full av kunnskap om håndtverk, og for oss har det handlet om at vi bygger på samhold, initiativ og glede, og skape en forskjell i et lite lokalsamfunn. Det har aldri handlet om hvor vi kan tjene mest penger.

For å betjene kostnaden forklarer Rosengren at de ville måtte solgt 40 par votter hver måned. De «normale» salgstallene er ikke i nærheten engang, opplyser hun.

Hun frykter også, forteller hun, at gleden og entusiasmen i dugnadsarbeidet kan bli borte dersom fokuset heller mer over på inntjening, enn på å skape noe og se gleden i ansiktene til folk.


Fra venstre: Inger Frogum, Anne Karin Rosengren, Marit Olsen, Gro Lisbeth Eriksen, Magne Fossvoll, Thor Markussen, Britt Hansen og Åshild Olsen er en del av den harde kjernen i husflidslaget, som samles hver mandag. På torsdagene bruker det å være en god del flere. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Kanskje for snill

– Sett at dere blir satt til veggs og ender opp med å måtte bla opp 100 000 kroner. Gjør dere det da?

– Det vet jeg ikke. Det er det som surrer i hodet hele døgnet for tiden. Den ene dagen er jeg bestemt på at da blir det ikke noe mer. Da trekker i alle fall jeg meg ut. Jeg har levd av å sy og selge produkter, og vet hvor enormt slitsomt det er å ikke ha forutsigbar inntekt. Og det har ikke vi, sier Rosengren.

– Får dere betalt, for eksempel fra kommunen, for oppdragene dere gjør for dem?

– Vi får noe penger, men kanskje ikke så mye som vi burde hatt.

– Er dere for snille, da?

– Antakelig. Vi er for involvert i det frivillige, og har veldig lyst til å få til ting. Jeg tror også vi er mange som brenner for å gjøre ting, uten nødvendigvis å få betalt for alt.

– Så et kjøp vil tvinge dere til å stramme til, litegrann?

– Selvfølgelig. Vi tvinges også til å kreve mer av medlemmene. Det er ikke en håndfull på 6-7 stykker som kan drifte og få inn så mye penger som vi vil trenge hver måned, hvis vi skal kjøpe den for 100 000 først.

– Hadde summen vært på 1 krone, slik vi trodde, så ville vi hatt mer i bakhånd til å håndtere regningene. Den summen vi senere har fått, 100 000, vil ta lang tid å få inn for oss, sier Rosengren.

Vedlikeholdsetterslep

For husflidslaget del vil dessuten sluttsummen bli langt større enn den forespeilede kjøpesummen. Bygget er i rimelig skrøpelig tilstand og krever store påkostninger.

Derfor, forteller de, skulle de helst sett at de kunne bruke pengene på å få bygget i stand.

– Det har ikke blitt utført nødvendig vedlikehold. Vi har blant annet et toalett som står og renner, og begge varmepumpene er ute av drift.

Det er også kaldtrekk ved dører og vinduer, selv om de er lukket, flere steder i bygget.


Her blåser det kaldtrekk rett gjennom døra i 2. etasje, men Anne-Karin Rosengren vet råd, og stapper ull på de mest utsatte stedene. Det er kanskje noe i uttrykket om at «nød lærer naken kvinne å spinne»? (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Vi har ulltøfler til alle besøkende. Men vi kan jo ikke ha sykurs eller drive håndsøm i 14 grader om vinteren. Vi må minimum få nye varmepumper på plass, men det alene koster minst 70 000 kroner.

På toppen følger vanlige driftsutgifter. De samme utgiftene som kommunen nå ønsker å kvitte seg med, gjennom et salg.

Tidligere leder og fortsatt svært engasjerte Gro Lisbeth Eriksen slår fast at 100 000 kroner i dag egentlig ikke er mye penger.

– Og det er jo ikke det vi mener heller, enes gjengen rundt bordet om.

Poenget, understreker de, er at det er penger de gjerne heller skulle plassert i veggene på huset.

– Det er lett at det kan høres ut som vi syter, siden taksten er på 1,5 millioner, og vi mener at 100 000 er mye penger. Det er ikke det. Men det er mye penger i forhold til hva vi vil bruke oppsparte midler til. De vil ryke fort, sier Eriksen.


Kostnadene til helt nødvendige utbedringer, som husflidslaget mener må gjøres, vil fort balle på seg. Blant annet her, rømningsvei fra 2. etasje der deler av taket på utbygget er kledd i presenning. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Käsityö på dagsorden

I «hverdagen» har käsityö (kvensk håndtverk) fått en stadig større plass hos husflidslaget. Så sent som i 2022 holdt de for eksempel et svært etterlengta kurs i kvendraktsøm, med både lokale og langveisfarende deltakere.

Les også: Kjører 3500 kilometer for å sy sin egen kvendrakt

Et nytt kurs har stått på trappene en stund, men slik blir det trolig stående inntil videre:

– Vi er litt nervøs for å sette i gang noe slikt nå, siden vi ikke vet om vi har et sted å gå til det kommende året, sier Rosengren.

Nå skal de, i samarbeid med Nord-Troms museum, inn i magasinet og hente fram gamle kvenske og samiske tekstiler.

– Vår jobb blir å finne ut hvilken søm som er brukt, og kanskje rekonstruere plaggene. Vi skal også se på kvalitet og stofftype. Jeg er ikke helt sikker på at museet har denne kompetansen selv.

På veggene i lokalet henger det oppskrift på kvenvotten, og ferdigstrikkede kvensokker.

– Vil dere si at dere er med på å revitalisere kvensk håndtverk?

– Absolutt, svarer Eriksen.

– Inger sitter jo her og strikker kvenvotter til barn. Den skal inngå i en pilotkiste som skal brukes i skolen, fortsetter hun.

Damene drømmer også om å utvikle kvenske hverdagsplagg, uten et festdraktstempel.

– Tanken er at det skal kunne brukes daglig, og være en kvensk identitetsmarkering, sier Rosengren.

Har mange oppgaver

Under Ruijan Kaikus visitt er det «den harde kjernen» som er samlet. Det møtes hver mandag. På torsdager samles også medlemmer, og da er det stort sett en del flere.

Damene rundt bordet tror at det først er ved en eventuell nedleggelse av husflidslaget at folk vil forstå hvilken rolle de faktisk spiller i lokalsamfunnet.

– Blant annet vil andre måtte ta over flaggborgen til 17. mai-toget, kulturhuset vil måtte finne andre som kan fikse sceneteppene, biblioteket må finne andre som kan lage leselavvu, og politiet må finne andre som kan reparere kosebamsen sin. Alle de tingene forsvinner, sier Rosengren.

I tillegg, spør hun seg, hvem som skal holde kurs framover, og lære de unge i kommunen om håndtverk.

– Vi søker jo midler til slike ting, og tilbyr skolen kursing på elevene. De har det i fagplanen sin, men har ikke midlene til å gjøre noe med det. Det holder vi gratis for dem.

Ødeleggende

Gjennom året samarbeider husflidslaget med mange organisasjoner lokalt, og i kvensk sammenheng er de også involvert på flere måter.

Når Paaskiviikko har marked i Sørkjosen er de på plass. Like så på den årlige kulturdagen på Kuivakoski/Tørfoss kvengård. Under det kvenske landsbyspelet, Kyläpeli, stiller de også opp.

De samler troppene, dresser seg opp i tidsriktig bekledning, stiller med stand og de har aktiviteter for både store og små. De står også for bevertning.

Tove Raappana Reibo er leder i Itu teatteriforeeninki som eier Kyläpeli, og daglig leder i Halti kvenkultursenter IKS som drifter Paaskiviikko. Hun blir bekymret når nedleggelsesspøkelset nevnes i denne sammenhengen.

– Den innsatsen de legger ned på disse arrangementene betyr enormt mye for oss, sier hun, og legger til:

– På den ene siden bidrar de med arbeidskraft i form av mange som stiller opp. På den andre siden bidrar de med gode ideer, kreative løsninger og sin kompetanse rundt håndtverk.


Flere ganger i året har Tove Raappana Reibo (i midten) et sømløst samarbeid med husflidslaget. Her fra Kyläpeli i 2023. I bakgrunnen ser vi Thor Markussen og Britt Hansen i sving. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Og hvis de plutselig ikke er der, da?

– Det vil ødelegge hele konseptet.

Reibo sier at de, både Kyläpeli og Paaskiviikko, har hatt mange gode arrangementer sammen med husflidslaget, og at partene er avhengige av hverandre for å få det til.

– Om den ene parten uteblir, så er det ødelagt. Hvem skulle overta de oppgavene de har hatt, spør hun, før hun svarer selv:

– Det er ingen som bare kan steppe inn og erstatte dem og det de gjør.

Enorme verdier

Husflidslagets leder, Anne Karin Rosengren, påpeker også at frivillig arbeid genererer enorme verdier på landsbasis.

– I 2022 og 2023 ble det utført frivillig, ulønnet arbeid til en verdi av nærmere 100 milliarder – hvert av årene.

Ruijan Kaiku har sjekket, og dette er de samme tallene som Statistisk sentralbyrå opererer med.

– Det har med andre ord veldig stor verdi i lokalsamfunnene. Samtidig har vi i Nordreisa noen utenlandske medlemmer som er veldig tydelig på at vi skaper bolyst i denne kommunen.

– Så her kan det være noen verdier i fare, også lokalt, som er vanskelig å sette verdi på i kroner og ører?

– Kanskje, inntil det eventuelt forsvinner.