Mervi Erkheikki. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Den svenske nasjonale minoriteten tornedalinger, kvener og lantalaiset føler seg usynliggjort – nok en gang.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Utfra det jeg kan se finnes det ingen verk som er koblet til vår minoritet, altså tornedalinger, kvener og lantalaiset.
Det sier nestleder i Svenske tornedalingers riksforbund – Tornionlaaksolaiset (STR–T), Annette Kohkoinen, til Sveriges radio.
Dette i forbindelse med at en såkalt kulturkanon har blitt lagt fram i Sverige.
Denne består av en liste med 100 verk, offisielt utpekt av den svenske regjeringen i 2025, som skal løfte særlig betydningsfulle deler av den svenske kulturarven.
– Takk og lov så løfter man noe av det samiske og noe av det romske. Det er veldig bra. Men vi er usynliggjort – igjen. Vi er den usynlige minoriteten, fastslår Kohkoinen overfor radiokanalen.
En rik kultur
Kvensk språkarbeider ved Haltiin kväänisentteri – Halti kvenkultursenter IKS, Mervi Erkheikki, sitter også som styremedlem i STR-T.
Heller ikke hun er spesielt tilfreds med situasjonen:
– Det er fem nasjonale minoriteter i Sverige. Tre ble tatt med, mens sverigefinner sammen med oss tornedalinger, kvener og lantalaiset ble ekskludert, sier Erkheikki til Ruijan Kaiku, og legger til:
– Det er ikke særlig hyggelig, og man blir så sliten av det.
Hun sier at det kun er to år siden den svenske sannhets- og forsoningsrapporten ble klar, og at det her var veldig tydelige linjer knyttet til hva man mente regjeringen og staten Sverige skulle gjøre for å få forsoning.
– Det har ikke blitt gjort noe som helst. Heller ikke med begjæringen om urfolksstatus. Vi har begynt å tro at de rett og slett ikke bryr seg og at vi ikke har noen betydning. Det føles veldig trist, sukker hun.
Les også: – Derfor er det viktig at vi begjærer urfolksstatus
På spørsmål om tornedalinger, kvener og lantalaiset har noe som kunne vært inne i den nevnte kulturkanonen, svarer hun slik:
– Absolutt. Vi har en rik kultur. Ta noe så enkelt som for eksempel Lovikkavotten. Vi har mange saker som kunne representert oss.
– Så det må ikke være litteratur eller film, nødvendigvis?
– Nei. Og vi har både litterære- og musikalske verk. Men også fysiske ting som kunne vært løftet, men nei. Ingenting.
– Kohkoinen omtaler dere som «den usynlige minoriteten.» Tror du, dersom tornedalinger, kvener og lantalaiset hadde hatt urfolksstatus i dag, at man da ville vært like usynlig og like oversett?
– Jeg tror faktisk ikke det hadde vært så lett å trampe over oss, slik det nå gjøres.
Det som gjør henne mest frustrert, sier hun, er de som i sammenheng med kulturkanonen har uttalt at minoriteten må kjempe sin egen sak.
– For det er jo akkurat det vi gjør.
Fortsatt «finsk fare»?
Nettopp ble det klart at også Tornedalsteatret, som er en viktig institusjon for den meänkielitalende befolkningen, har fått avslag på sin søknad om midler i regjeringens budsjett for 2026.
Erkheikki er engasjert også rundt teatret, i kraft av å være varamedlem til styret. Vi nytter derfor høvet til å høre hennes tanker rundt den saken også:
– ToTe sammenligner sin situasjon med det som skjedde på arbeidsstuene for cirka 100 år siden, da målet var å viske minoriteten ut fra det svenske kulturelle og historiske kartet. De sier at avslaget viser hvor lite regjeringen bryr seg om å lege sår og om å bygge forsoning. Hvorfor får man ikke gehør, tenker du?
– Et veldig godt spørsmål. Om jeg visste det, ville jeg vært en veldig klok kvinne. Jeg har ingen svar. Er det den finske faren, fortsatt? Hva er de redd for? Hva er det som ikke passer inn i dagens svenske samfunn? Jeg vet ikke.
Erkheikki sier at det som skjer med teatret er veldig beklagelig.
– De har vært en viktig aktør akkurat rundt forsoningen og synliggjøringen av det vi har gått igjennom. Teater er en annerledes måte å se på saker og synliggjøre det gjennom scenekunst. Nå er det over, og vi er tilbake på budsjettnivået som var i 2023.
– Det betyr at det kun er lokal satsing, ingen større turneer. Det er ikke bare beklagelig, det er også slitsomt. Det er en kamp som ikke hadde trengt å være en kamp.
– Vi får håpe på en bedre framtid, sier hun.
Kirka går foran
Til tross for sin frustrasjon overfor stat og regjering, så gir hun honnør til Den svenske kirke.
– De har vært veldig aktive og har begynt forsoningsprosessen.
For et par uker siden var hun selv i Kihlanki, der kirka ba om unnskyldning i forbindelse med arbeidsstuebarna.
– Det synes jeg var veldig fint. Det var et steg mot forsoning, og jeg synes de har tatt dette på alvor. Staten bør se til Den svenske kirke i så måte, avrunder Erkheikki.
Les også:
