«Vevde bånd, gamle bor, spiker av imponerende kaliber»

Hildegunn Østigård med liten veske laget av hirvikorva, elgøre. Og et sydän, hjerte av tre. (Foto: Arne Hauge)

 

Egentlig har folk mange kvenske ting og tang på lur. Og fortellinger i fleng. Det har blant andre Alta museum fått erfare.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Hildegunn Østigård har Finnmarksløpet som familieprosjekt. Da drar hele gjengen nordover til gamle jaktmarker, en familie som på midten av 2000-tallet også ble kjent for å leve et år i villmarka. Som alltid stilte de også i år med et konkurransedyktig hundespann, og før de dro ut på tur i lag med spannet sitt og resten av de rundt 1500 hundene som i år deltok i de ulike løpsklassene, ble det et besøk på stedets museum.

På selveste kvinnedagen, under kvensk paraply. Publikum var oppfordret til å ta med ting og tang, en beskjed Østigård fulgte opp.

Veske og hjerte

– Foruten egenproduksjon av blomster som jeg også lager installasjoner av, har jeg jobbet mye med ull og skinn. Materialer som dette, og gamle konserveringsmetoder, har alltid ligget mitt hjerte nær. Denne vesle pungen, for eksempel, er laget av øre fra elg.

Sier altså Østigård, som også hadde med seg et stort hjerte av tre. Begge deler falt i smak blant nysgjerrige besøkende, kan det bekreftes. Selv har hun ingen kvenske aner, men har fått en meget solid innføring gjennom vennene Rune Sundelin og Kristin Nicolaysen.

– Til jul fikk vi kvensk ordbok i gave, så vi er under opplæring vi, skøyer Østigård, hun og familien driver et økologisk småbruk i Isfjorden i Møre og Romsdal. Med en kjempefin hage og stor blomsteråker, får vi vite.

Ting som overlevde

– Dette er en hillasankkari, altså en bærplukker. Den er fra Skallelv og antakelig laget av rekved, sier Egil Sundelin, han hadde med mye likt og ulikt på arrangementet.

– Det var vanlig å lage ting av rekved, bekrefter han, og sier at Skallelv er spesiell fordi stedet unngikk tyskernes brenning under andre verdenskrig.

– Derfor er mange av gjenstandene fra 1800-tallet ivaretatt. Folk har dem i husene sine, og denne bærplukkeren fant jeg i oldemors hus, sier Sundelin, kvensk språkbruker med livslangt engasjement for saken.

Plukkeren ble i sin tid laget av prestesønnen Viktor Laiti, han døde før Egil ble født.

En tidlig butt

– Laitinen ble han kalt, og var på vei til Kiberg. Han skulle bare overnatte i huset til min tippolder, men ble i Skallelv resten av livet. Jobbet som dreng i huset og var en utmerket håndverker. Mange av tingene hjemme hos besteforeldrene mine er laget av ham, sier Sundelin.

– Og dette er en fiilibutti, en rømkollebutt. Den ble brukt til å frakte rømmkolle produsert i Skallelv til Vardø og Kirkenes. Med en båt som het Mira. Vi hadde mange av disse buttene, men denne er laget så tidlig som i 1889, så den er ikke laget av Laitinen.

– I skallelv produserte man mye rømmkolle. Og piimä, kulturmelk eller surmelk. Litt spøkefullt sa man gjerne om Skallelv-væringene at de var piimäpää, surmelkhode, minnes Sundelin.

Roska vain aaret?

Vi har før skrevet om utstillingen «Tuulessa – I Vinden.» Da den ankom Alta museum ble den erklært åpen ved å sette et vadbein og koppehorn på en pidestall. For anledninga fikk folk røre ved det glattpolerte hornet, med riper etter snøret og den skjøre trepinnen det var festet til. Neste dag ble det satt i monter og utstilt som en skatt.

– I anledning av å lage en Alta-del til utstillingen, lot vi oss inspirere av Arvid Langgårds fortelling om vadbeinet. Vi inviterte folk til å ta med egne gjenstander som representerer noe kvensk for dem. Enten det er noe de tar vare på som en skatt, eller om det ligger skrotet i et gammelt sjå, sier konservator Daria Polishchuk, hun og Kristin Nicolaysen er prosjektansvarlige.

Med det arrangerte de og museet sin Roska vain aaret? – Skrot eller skatt? Et arrangementet hvor unge og eldre stilte med et bredt spekter av gjenstander og fortellinger.

Tap og trygghet

– Det var familiekart, porselenskopp, vevde bånd, gamle bor, spiker av imponerende kaliber, kvensk språkkopp, det kvenske flagget, bærplukker og mye mer, sier Polishchuk.

Så vel fortellere, gjenstander og utdrag av fortellingene er nå presentert i nevnte utstilling, som blir stående like lenge som Tuulessa, fram til 10. april. Utstillingen, får vi vite, er også supplert med en utstillingskatalog der besøkende kan dykke i havet av kvenske fortellinger.

– Det ble delt familiehistorier, erfaringer om nylig å ha funnet ut av sin kvenske bakgrunn, fortellinger om tap av språk, om å være nysgjerrig, om å kjenne seg trygg i sin kvenske identitet. Med tilhørende spennende historier fra både hverdagsliv og spesifikke situasjoner. Historier som i likhet med Arvid Langgårds fortelling er med å gi liv til gjenstanden, men ikke minst åpner opp for et mangfold av kvenske identiteter som angår folk i dag, oppsummerer Polishchuk.