Villes vei til Ruija: «Samtidig viftet to tyske offiserer med evakueringsordre til beboerne på Falsnes»

Bryllupet fant sted den 10. april 1936, på Falsnes ved Skibotn. Her ser vi brudefølget, ledet an av Emelie og Wilhelm Mäkikokko, senere Ørnebakk. (Foto: Nord-Troms Museums samlinger)

 

Fra Muonio til Skibotn: Andre del av episode 1 om Wilhelm «Ville» Mäkikokko.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Etter hvert fikk Isak Wilhelm «Ville» Mäkikokko mer kontakt med Norge enn med Finland. Hans utkårede Emelie og hennes hjemplass var en årsak, de lange avstandene til bebodde steder på finsk side bidro også. Kysten besøkte de ofte, for mens de handlet klær fra Finland, kjøpte de inn matvarer i Norge. Skibotn var nemlig korteste vei for det daglige brød.

Skibotn ligger i Storfjord herred, som det da het. En strekning på drøyt 49 kilometer fra Siilastupa forbi Helligskogen og ned til kysten. I lange tider av gangen oppholdt Ville seg der, men først i september 1945 flyttet han dit for godt. Hvor han jobbet som dreng på gården til sin svigerfar. Dog med mange avbrytelser der finlenderen hev på seg sekken og dro opp til sin søster på Siilastupa. Hjalp utrettelig til med onnearbeidet og sikkert også vedhogst og mye annet. Det ble mange slike turer på Ville, han ønsket det aller beste for sin søster, kombinert med gårdsdriften hjemme på Falsnes.

A propos hjelpe til. I 1926, rundt elleve kilometer fra Kilpisjärvi, tok Ville del i byggingen av «Kolmen valtakunnan rajapyykki.» Du gjettet riktig, Ville var med å bygge treriksrøysa mellom Norge, Finland og Sverige.

Men røys og røys. Monumentet et i betong, formet som en flat kjegle, fire meter i diameter. Landmålerne bak verket må ha ment at rett skal være rett, for betongkolossen ligger ti meter fra land. Den ligger i Koltajärvi, en innsjø som nøyaktig på dette stedet ligger både på norsk, finsk og svensk side av kartet.

Ville lærte seg norsk, men noen Ibsen ble han aldri. Helt til det siste foretrakk han å snakke sitt morsmål, noe som betød at ungene vokste opp med finsk i bagasjen. En sterk ulempe på den tiden, i dag en styrke og berikelse for Villes mange barn. Sant nok krysset han av for «ja» straks myndighetene spurte om saken, men han innrømte også sin ufullkommenhet. Særlig når det gjaldt skriving, idet han som en av jordens treller sjelden praktiserte den edle kunst å dandere blekk på papir. «Arbeider», har han kort og greit ført opp som sin stillingstittel i den statsborgersøknad han senere kom til å sende norske myndigheter.

To verdenskriger, vinterkrigen og fortsettelseskrigen. Man kunne velge og vrake i kriger på den tiden, så spørsmålet er om Ville måtte ta del? Svaret er nei, han ble aldri innkalt til tjeneste. Trolig hadde det noe med avstand til konfliktområdene å gjøre, for skal vi tro opplysninger i den søknaden om statsborgerrett han til syvende og sist sendte, så var folk i Enontekiö kommune fram til rundt 1935 fritatt for militærtjeneste. Riktig nok ble Ville innkalt da det smalt for alvor, men kun til forutgående militærundersøkelse. Den fant sted 15. mai 1940. Med overskriften «Kutsuntatodistus. Innkallingsattest»; her er det eneste brevet Vilhelm etter eget sigende fikk, gjengitt i en oversettelse fra finsk som i våre tilsendte dokumenter om Villes statsborgersøknad, er rettkjent av Anton Sommerseth:

«Landvernsmann av II klasse i landvernet (nostoväki), Mäkikokko, Isak Vilhelm, født 27/8 04, fra Enontekiö sogn, er ved undersøkelse i dag konstatert å være dyktig for fast tjeneste, og han vil senere få skriftlig ordre om når og i hvilken avdeling han skal tre i tjeneste.»

Brevet er undertegnet av E. Suni, han var formann i innkallingsnemnda ved Kemi militärdistrikts stab, men selv om Ville altså ble funnet stridsdyktig i det skjebnetunge året 1940, hørte han etter eget sigende aldri mer fra militæret.

Selv om Ville de første krigsårene bodde på Siilastupa, beskriver meldebeviset også perioder med oppholdstillatelse hos sin familie på Falsnes. Tross krigen forsøkte han og kona å leve vanlige familieliv, noe som endret seg da krigen gikk inn i en ny fase. Perioden september 1944 til april 1945, da Finland havnet i kamp mot tyske styrker i det som også kalles Lapplandskrigen. Den høsten ble Kilpisjärvi evakuert og grensen stengt. Villes søster Hilda ble evakuert sammen med familien og husdyra til Mukkavuoma langt nord i Sverige.

Samtidig viftet to tyske offiserer med evakueringsordre til beboerne på Falsnes. Emelie og barna og deres farfar ble evakuert til Molde, Ville og en nabo tok bena fatt. Ville hadde nemlig bidratt med hjelp til sårede og falne finske soldater, en innsats som senere ga ham en utmerkelse fra finske myndigheter, men som der og da gjorde ham uglesett blant tyskerne. Karene rømte fra Falsnes og opp Signaldalen, før det bar videre til gjensyn i Mukkavuoma. Under flukten ble de nær tatt. Karene søkte ly for vær og vind under en steinheller, og lå slik og hutret da tyske soldater nærmet seg. Med hund. Hunden evnet ikke å lukte noen falsnesinger, Ville og naboen slapp med skrekken.

Resten av den høsten gikk med til å hjelpe nordmenn som rømte over til svensk Karesuando. En av Villes ulike oppgaver var å varme sauna til flyktningene. Den ga varme i frosne kropper, men sørget også for avlusning.

Og dersom vi spoler riktig langt tilbake, så stiftet unge Ville tidlig bekjentskap med krig og forsvar av eget land. Sluttårene av første verdenskrig var en tid med mengder av ærlig forsvarsarbeid for folk både i Finland og Norge. Lokalt i området Skibotn kalles perioden for Bolagstiden (1916-1918.) Jobben besto i å frakte militært materiell fra kysten i Troms til Karungi nært Bottenviken i Finland, hvor utstyret ble fraktet videre med jernbane til Russland.

Ville var ennå svært ung, men skal vi tro hans yngste sønn Nils-Einar Ørnebakk, så ble nok faren inspirert av arbeidet. Dette var staute karer som med Blakken til hjelp fraktet uhorvelige mengder britisk krigsmateriell til russiske soldater. Støvlene alene utgjorde snaue 100 tonn. Og senere, da krigen var slutt, allianser brutt og England vinket materiellet hjem igjen, ble Ville en utmerket hestekar.

Også Skibotn marked hadde lange tradisjoner med frakt av varer med hest. Lenge før Ville ble født og til langt opp i moderne tid ble folk og varer hver høst og vår fraktet til og fra kysten. En transport som etter alt å dømme må ha vært viktig også for Ville, all den tid den var i full sving under hans periode i Kilpisjärvi.

Med tiden ble Isak Wilhelm Mäkikokkos bånd til Norge så sterke at det fantes ingen vei tilbake. Han valgte å søke norsk statsborgerskap. En prosess vi skal se nærmere på neste gang.

Les første del av episode 1 her:

Villes vei til Ruija – To land, to kvinner