Ane Jonassen under en fagdag om arkitektur i Burfjord. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Gjenreisningen ga bedre boliger og nye framtidsmuligheter. Men da landsdelen skulle bygges opp igjen, gikk kanskje gammel kunnskap tapt.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
Da store deler av Finnmark og Nord-Troms ble brent under andre verdenskrig, forsvant kanskje mer enn bygninger.
Også kunnskap om hvordan man tradisjonelt hadde bygget hus i nord, kan ha gått tapt i overgangen til den nye byggeskikken som fulgte med gjenreisningen.
Et brudd
Gjenreisningen ga mange mennesker bedre hus og høyere boligstandard, men innebar samtidig et brudd med det som hadde vært.
For hva skjer med en byggeskikk når nesten alle bygningene forsvinner på én gang?
Det er et av spørsmålene Jonassen stilte under en fagdag om arkitektur, som fant sted i Burfjord i slutten av august. I denne føljetongen løfter vi fram noen av refleksjonene fra foredraget.
I de to første delene har det handlet om pragmatisk byggeskikk og kunnskapen som ligger i tradisjonelle byggemåter. I tredje og siste del handler det om nedbrenningen og gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms.
Les første del her:
Bedre boligstandard
Jonassen understreker at gjenreisningen førte med seg noen forbedringer.
– Boligstandarden gikk stort sett opp, og det ble sikkert bedre folkehelse. Kanskje ble det også større sosial likhet?
De nye husene representerte nye idealer. Funksjonalismen påvirket hvordan boligene ble organisert innvendig, og gjenreisningshusene var i stor grad standardiserte.
Gjenreisningshusene var også enkle å reise raskt, noe som var særlig viktig i denne tiden.
Et eksempel på et typisk gjenreisningshus, som Jonassen viste fram under foredraget. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Men moderniseringen hadde også en annen side.
– Det var et traume, og mye kultur gikk tapt da man omfavnet den nye byggeskikken som kom utenfra.
Bygget for å stå
Når Jonassen ser på bilder av eldre hus fra før nedbrenningen, ser hun også spor etter kunnskapen som fantes.
– De ser veldig solide og godt bygd ut. De visste hva de drev med, de som bygde disse husene. De bygde for at det skulle stå.
Jonassen viste fram bilde av et typisk hus fra rundt 1900, som ble bygd på Seglvik i Kvænangen. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Bak lå kunnskap om materialene, om trærne, om verktøy og verktøybruk. Forsvant også denne kunnskapen da bygningene forsvant?
– Vi har det der bak i historien. Det er på en måte vårt. Men så har vi kanskje mistet det litt.
Når man ikke lenger bygger på den gamle måten, får neste generasjon heller ikke anledning til å lære gjennom å gjøre.
En motorvei inn i framtida
Mange av de tvangsevakuerte ble sendt sørover. Der kunne de møte mennesker som visste lite om livet i nord og om verdiene i de nordlige tradisjonene.
Jonassen trekker også fram møtet med negative holdninger til blant annet språk og klesmåte.
Hva gjorde et slikt møte med selvfølelsen til mennesker som kom som flyktninger? Ble de tvangsevakuerte selv endret av oppholdet sørpå, og hva tok de med seg hjem igjen?
– Jeg tror ikke vi kan forestille oss alle initiativene for å legge fra seg det som hadde vært, og omfavne det nye som kom med gjenreisningen.
Det nye representerte framskritt. Men framskritt innebærer også forandring, og noe kan gå tapt på veien.
– Dette er mine subjektive tolkninger, men det er ikke rart at vi har mistet husbyggertradisjonen, laftetradisjonen, båtbyggertradisjonen og så mye annet.
De nye husene og ønsket om å komme videre etter krigen kan dermed også ha bidratt til å øke avstanden til eldre tradisjoner.
– Det var som en motorvei inn i framtida, og det var bare å lukke gardina for det som hadde vært.
I dag blir spørsmålet derfor ikke nødvendigvis om man skulle ha bygget annerledes etter krigen. Det er heller hva som skjedde med kunnskapen på veien, og om noe av den kan hentes fram igjen.
Les andre del her:
