Arkitekt Ane Jonassen under en paneldebatt på fagdagen. Ved siden av henne sitter Christian Ekeland, næringssjef i Kvænangen kommune. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Bygg kan forsvinne, men byggeskikken kan leve videre. For arkitekt Ane Jonassen er håndverkskunnskap en ressurs på linje med materialene.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
Et bygg kan være flyttbart. Det kan demonteres og settes opp et annet sted.
Men det kan også finnes en annen form for flyttbarhet.
Håndverket som ikke kan lagres
Dette er noe arkitekt Ane Jonassen trakk fram når hun snakket om tradisjonelle byggemåter i nord under en fagdag om arkitektur som ble holdt i Puruvuono/Burfjord 21. august.
I denne føljetongen i tre deler løfter vi fram noen av refleksjonene fra foredraget.
I del to handler det om en ressurs som ikke kan lagres, nemlig kunnskapen om hvordan man bygger. Hva skjer med byggeskikken dersom håndverket ikke lenger sitter i hendene?
– Det er noe med å komme med kunnskapen din om en byggemåte til et sted, og finne alt du trenger for å sette opp bygget ditt rett i nærheten, forklarer hun.
Hun peker blant annet på lavvo, gamme og laftekonstruksjoner.
– Alle disse er både norske, samiske og kvenske, og det er konstruksjoner som kan flyttes og gjenbrukes.
Et særegent element ved røykbadstua er laftingen. Særlig fordi det er brukt uvanlig smal dimensjon til så heftig lafteteknikk. Kun de beste av de beste fikk til kvenknuten på 2,5 toms plank. (Arkiivikuva: Arne Hauge)
Men for Jonassen handler flyttbarheten altså om mer enn selve konstruksjonen. Hun mener at kunnskapen om hvordan man bygger, som mennesker tar med seg til et sted, også kan sees på som flyttbar byggeskikk.
Materialene finnes på stedet, men det er menneskers kunnskap som gjør de om til bygninger.
Å vite hva man skal lete etter
Det krever imidlertid kunnskap.
– Som å finne stokker som passer til en gamme eller et laftet bygg, for eksempel.
Å vite hvilke trær som kan brukes, hvilke egenskaper de har og hvordan de skal bearbeides, mener hun blir en del av selve byggingen. I slike konstruksjoner kan altså den immaterielle kulturarven være vel så viktig som materialene og verktøyet.
Et eksempel ser du på bildet under, hvor håndverker Arne Graven viser hvordan han kan «lese» et tre og vurderer hvilke formål stammen egner seg til.
I unge år fikk denne bjørka en skade i barken slik at treet «krøllet» seg og vokste til noe som minner om to tynnere trær. Her kan det bli for eksempel to økseskaft, sier håndverker Arne Graven, kanskje økseskaft eller håndtak til krafse. – Skaftene blir kjempesterke, sier han. (Arkiivikuva: Arne Hauge)
– Derfor tenker jeg på flyttbare konstruksjoner også som det du kan føre opp på nytt et sted, uten å dra med deg masse verktøy og materialer.
Det gjør håndverkskunnskapen til en ressurs i seg selv.
Må sitte i hendene
Men kunnskapen har en sårbarhet, for den må videreføres.
– Når folk bygger disse konstruksjonene, som håndlaft, lærer de teknikkene. Og hvis vi ikke lærer det, mister vi det.
Denne typen kunnskap kan dokumenteres, beskrives og filmes, men det betyr ikke nødvendigvis at den dermed er bevart.
Jonassen mener forskjellen ligger i det praktiske arbeidet.
– Man blir ikke ekspert på å økse lafteknuter ved å se på YouTube. Man må øve på det.
Dermed kan spørsmålet om å bevare gammel byggeskikk også handle om noe annet enn å bevare bygninger.
Hvis ingen lenger vet hvordan de skal bygges, er en del av kulturarven borte, selv om vi fortsatt har bilder, tegninger og beskrivelser av den.
– På den måten er håndverket en like stor ressurs som materialene.
Les første del her:
Les tredje del her:
