Kristian E. Johnsen. (Kuva: Bernhard Hienerwadel/Altaposten)
«Det mest nærliggende er etter mitt skjønn følgende: At regjeringen og Sametinget sammen tar initiativ til at kvenene i Norge blir ansett som urfolk.» Det skriver Kristian E. Johnsen i dette leserinnlegget.
Av Kristian E. Johnsen, Alta.
Sametingspresident Silje Muotka ga i sin nyttårstale uttrykk for tilfredshet over at Stortinget, under behandlingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, tok ansvar for fornorskingspolitikken og hun slo fast at den brede enigheten i Stortinget om tiltak for forsoning ga håp for alle de som har vært rammet av den.
Når jeg studerer rapporten, er det to grupper som historisk er rammet mer enn alle andre – den sjøsamiske befolkningen og den kvenske befolkninga i fjordene og på kysten i Troms og Finnmark. Disse har i stor grad har tapt mye av språket og står i fare for å miste rettigheter fordi de norske myndighetene åpenbart ikke mener at de oppfyller vilkårene for å bli definert som urfolk på grunn av at fornorskningen har gått for langt.
I rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen slås det fast at kvenene har bodd i Troms og Finnmark i flere hundre år før de første grensene ble trukket opp mellom Norge og Sverige/Finland i 1751: «Det var kvener i…Troms…og Finnmark… på 1500-tallet» (s. 144).
Det er også kjent at kvenene har vært et folk på Nordkalotten helt siden både fra kvensk og samisk etnisitet oppstod rundt år null. Jfr. (Samenes historie fram til 1750, s. 35). Det er også kjent at kvenene og samene hele denne tiden har handlet med hverandre og både samer og kvener er også nevnt i Norges eldste historiske kilde. Jfr. (Ottars beretning, 890-tallet).
I rapporten gjengis det hva som er kriteriet for at kvenene, i likhet med samene, skal kunne defineres som et urfolk i Norge:
«Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonialisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner».
Når jeg undersøker hvorfor kvener ikke er foreslått definert som urfolk, finner jeg følgende forklaring i Laila Lanes bok «To prosent norsk» (2022). Da Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport ble lagt fram 26.8.2022, fikk lederen av kommisjonen, Dagfinn Høybråten, et spørsmål om hvorfor kvenene ikke oppnår status som urfolk:
«Han viste til at Sannhets- og forsoningskommisjonen har samlet inn kunnskap som viser at fornorskningspolitikken i perioder har vært meget effektiv og assimilering har funnet sted i stor grad. Dette er hovedårsaken til at en av fire mener at kvenene/norskfinnene er for like nordmenn».
Og hva består så den innsamlingen av kunnskap som kommisjonslederen viser til? Ja, i følge Laila Lanes; «En kvantitativ undersøkelse gjennomført av Kantar Public i november 2021», som viste at «en av fire av de spurte mener at kvener/norskfinner er for like nordmenn til å bli kalt et eget folkeslag.»
For meg er denne begrunnelsen opprørende. Min far ble nektet å begynne på skolen da han var sju år fordi han kun snakket kvensk. Han hadde i oppveksten oppholdt seg så mye hos besteforeldrene, som snakket kun kvensk, at foreldrene ikke hadde registrert at han ikke snakket tilstrekkelig norsk da han var sju år og skulle begynne på skolen. De måtte ta han ut av skolen og lære han norsk i ett år for at han skulle få begynne på skolen. Det var som kjent ikke lov å snakke kvensk på skolen på 1920-tallet. Begge hans bestefedre stammet fra kvener som bodde på Elvebakken da grensene ble trukket opp i 1751. Hans bestemødre var begge både kvensk og samisk og hadde flyttet til Alta fra henholdsvis Enontekiö og Nordreisa. Min far snakket kvensk til han døde 86 år gammel i 2005. Fortsatt lever det folk i Alta som snakker kvensk. To av min mors besteforeldre var kvenske, en var norsk/samisk og en var norsk. Dette er historien for svært mange som bor i Troms og Finnmark. Vi er kvener, men vi har også norske og samiske aner.
Et vilkår for å kunne bli definert som urfolk er at man «har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner». For de som kjenner historien i Finnmark og Troms er det godt kjent at det store flertallet av den kvenske og sjøsamiske befolkningen var sterkt knyttet til de læstadianske menighetene på sine hjemsteder. Dette var også flertallet av mine besteforeldre, og her ble det i stor grad både forkynt og sunget på kvensk. Det kvenske språket var deres hjertespråk og fortsatt spiller de læstadianske menighetene denne rollen i mange av våre byer og bygder. Hvor betydningsfulle de læstadianske menighetene er rundt om i Troms og Finnmark kan enhver lese i den nylig utgitte boka «Læstadianismens historie i Norge», Orkana forlag, 2024, av B-O. Andreassen, R. Kristiansen og R L Larsen.
Både Stortinget og Sametinget leter etter forslag som reelt kan bidra til forsoning. Det mest nærliggende er etter mitt skjønn følgende: At regjeringen og Sametinget sammen tar initiativ til at kvenene i Norge blir ansett som urfolk, på linje med det samiske folket, og at forslag om at kvener blir inntatt i grunnlovens paragraf 108 så snart dette er mulig blir fremmet. Dette vil åpenbart skape en bred aksept og forståelse hos befolkningen i Troms og Finnmark og de konfliktene som har oppstått som følge av ulike status for kvener og samer vil bli bilagt. Dette vil også bidra til at oppslutning om Finnmarkseiendommen blir sterkere og det vil bli et viktig bidrag til at også kvenene i Sverige får gjennomslag for sitt arbeid for at både samer og kvener i Sverige skal få denne statusen.
Sametingspresident Silje Muotka har stor innsikt i både den samiske og den kvenske virkeligheten og historia i Finnmark og min utfordring går derfor spesielt til henne. Hun har i dag en historisk sjanse til å bidra til reell forsoning og til en felles forståelse mellom de ulike etniske gruppene i Nordområdene. Og Sametinget vil ved å bidra til dette for ettertiden vise at samene virkelig er et fredsskapende og forsonende folk. Med å bli inntatt i Grunnlovens § 108, vil også kvenene komme under bestemmelsen om at «det påligger statens myndighet å legge forholdene til rette» for at også kvenene «kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Denne saken vil være en anledning hvor Sametinget virkelig kan bruke sitt rett til å kreve konsultasjon med Regjeringen til det beste for hele befolkningen i Nordområdene. Få saker vil i dag sterkere kunne bidra til en ny dynamikk inn i utviklingen av kulturen og samfunnslivet i våre områder. Det vil bli en ny start og gi et nytt håp. Det motsatte er utenkelig.
