ETTERLYSNING: Inngikk din familie festekontrakter etter 2. verdenskrig på eiendommer de hadde bodd på og drevet i lengre tid før krigen?

Slik begynner ett innlegg fra Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto. Den kvenske organisasjonen har nemlig grunn til å tro at en del familier i Nord-Troms og Finnmark på grunn av nød ble tvunget til å inngå festekontrakter for å få husbanklån til å gjenreise sine nedbrente hus etter krigen.

– Vi er interessert i å få kontakt med, og informasjon om  familier som først etter krigen for første gang inngikk festekontrakter på eiendommer som de faktisk hadde bebodd og/eller drevet i lengre tid før krigen, skriver Kai Petter Johansen i NKFs Nærings-, Utrednings- og Rettighetsutvalget. NKF er også interessert i å få kontakt med familier som lenge, og kanskje fortsatt, nedbetaler slik gjenreisningsgjeld.

– Vi har grunn til å tro at kvener og samer i Nord Troms og Finnmark, i årene etter krigen har måttet skrive under på slike dokumenter, som de blant annet. av språklige grunner ikke kunne forstå rekkevidden av. Konsekvensene av denne gjenreisningspolitikken kan for mange familier ha vært store, både hos kvenske og samiske familier, påpeker Johansen.

Rapportert konflikter

Noe av bakgrunnen for etterlysningen er at NKF de seneste årene har fått rapporter om økende konflikt rundt bruksrettigheter, blant annet mellom Statskog og lokalbefolkningen i Kvænangen og omegn.

– Tidligere urett mot kvener og sjø-samer i området, og den alderstidsrett folkene i området har opparbeidet seg, er til dels uavklart. Den pågående prosessen rundt Hålogaland-allmenningen er knyttet til dette. I tillegg har vi fått rapporter om at trolig er ny urett er i ferd å begås. Dette er bunnet i de uklare festekontraktene som i ytterste konsekvens kan føre til at folk i dag tvinges fra sine slektsgårder og forfedres eiendommer på grunn av uenigheter rundt disse kontraktene. I tillegg mottar vi altså klager fra kvener som hindres i å hevde sine bruksrettigheter og slik hindres i å holde tradisjonskunnskap i hevd, begrunner NKF som videre påpeker at det mangler en utredning av historiske rettigheter for den kvenske befolkningen som helhet, og for lokalbefolkningen i Nord-Troms som i stor grad sammensatt av kvener og sjø-samer.

– Vi vil altså ha kontakt med personer som har slike historier i sin familie, samle saker, brev/kontrakter og dokumentasjon. Vi ønsker først og fremst å få en oversikt over situasjonen og mengden slike saker, og dernest vurdere om og eventuelt hva vi kan gjøre videre, skriver NKF som ber de det gjelder ta kontakt på festekontrakter@kvener.no

 

Stor nød

Det er en stor katastrofe som danner bakteppet for dette: Evakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark i 1944-1945 hvor folk ble tvunget til å forlate sine hus, låver, husdyr, uthus – og da de kom tilbake, var kort sagt alt de eide nedbrent og borte. Dette var verdier slektene hadde bygd opp gjennom generasjoner – med hardt arbeid hadde de bygget et grunnlag for kommende generasjoner, noe som med ett var lagt øde.

I forbindelse med gjenreisningen ble Husbanken etablert, og for å få husbanklån ble det krevd fra myndighetenes side at folk måtte dokumentere eierskap, eller vise til tinglyst hjemmel til sin eiendom.

– Mange mennesker i Finnmark og Nord Troms hadde ikke papirer på, eller kunne dokumentere dette. De hadde bare bodd der på sine slektsgårder og husmannsplasser, mange i generasjoner, uten at noen hadde gjort krav på slik dokumentasjon. Når Husbanken og andre banker ikke ville utbetale lån uten slik dokumentasjon, ble dermed folk tvunget inn i statlige festekontrakter hvis de ville gjenreise sine hus. Dette fordi panteobligasjon i en eiendom, bare kunne bli tinglyst når obligasjonen var utstedt av den som har tinglyst hjemmel til eiendommen – som var staten. Dersom folk ikke hadde tinglyst hjemmel til eiendommen de ønsket å bygge opp igjen, på tross av at de hadde bodd der lenge før krigen, ville altså ikke kunne få lån på huset, forklarer NKF-utvalget.

«Da folk kom tilbake etter evakueringen i nord, hadde de stort sett kun det de sto og gikk i, og det var stor fattigdom blant folk. Det betyr at folk da de kom tilbake til sine nedbrente eiendommer etter krigen, ble faktisk tvunget til å enten kjøpe eiendommen (noe de færreste kunne) eller inngå festekontrakter på sine egne eiendommer, for å få gjenreist sine hus. Dette også fordi krigsskadeoppgjøret gikk sent, det var stor inflasjon, og beløpene som kom til gjenreisning var små og dekket ikke i nærheten de reelle utgiftene til å gjenreise de nedbrente bygningene.»

– Et spørsmål vi stiller, er om disse festekontraktene ble lovlig inngått i årene etter krigen, når familier som inngikk disse festekontraktene kan ha drevet og/eller bodd på sine plasser i lang tid før krigen, kanskje i flere generasjoner. Slike forhold kan trolig dokumenteres ganske godt via folketellinger og kirkebøker, samt andre dokumenter, mener Johansen.