Ingeborg Arvola. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Hun er stolt, Ingeborg Arvola, og på ingen måter redd for å gi fra seg «kontrollen.» Samtidig er hun glad for at Kvääniteatteri er med.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Det var forlaget som tok kontakt og fortalte meg at de hadde en god nyhet.
Det sier forfatter Ingeborg Arvola (50) til Ruijan Kaiku i forbindelse med at romanen hennes, «Kniven i ilden», nå skal ut på teaterscener i hele landet.
Les også: Skal dramatisere Arvolas superroman
– Det synes jeg var veldig gøy. Jeg trengte ikke å vurdere det, det var mer sånn «nå skjer det», sier hun.
God match
Selv tror hun en teaterversjon på de ulike stedene blir full klaff.
– Det er en bok som har funnet lesere på alle disse stedene. Mange bøker får skryt og oppmerksomhet, men ikke alle har lesere alle steder. En teaterversjon på de samme stedene, til de samme folkene, tror jeg blir god match.
På spørsmål om hun tror en teaterutgave kan treffe noen som ikke har lest boka, svar hun slik:
– Den kan absolutt nå noen som kanskje ikke er så glad i å lese. Den har jo blitt omtalt en del, og når man har hørt om noe, så kan man kanskje tenke at det er noe man vil få med seg, sier hun, og tilføyer:
– Noen synes kanskje også det er bedre at de ikke har lest den først. Da slipper de å ta stilling til forskjellene.
Arvola tror også det er viktig at det som blir nevnt og det som er bra, i konkurranse med sosiale medier, hverdagen og familiekabal, også blir nevnt i nye sammenhenger.
– Det gjør at man kanskje greier å huske på det.
Forventer tilpasninger
Forfatteren kommer ikke til å være mye involvert i prosessen inn mot et ferdig teaterstykke.
– De har spurt meg om det var noe som var viktig for meg, så jeg ga de Ruijan rannala-sangtekstene. De har også spurt om jeg har noen sterke meniner om noe.
– Jeg har sagt at jeg ikke trenger å være involvert. Jeg vet at teater er en langsom prosess, der det samtidig skjer mye hele tiden. Jeg synes det er fint å slippe å gå inn og ut av det. Men de er velkomne til å spørre meg, om de ønsker det.
Hun tror og håper det blir fine lyder i tilknytning til forestillinga, og sier at hun gleder seg over at Arve Henriksen er med som komponist.
– Og så vet jeg at kantele skal være med, og det er så fint.
Hun er ikke redd for å miste «kontrollen» over historien. Tvert imot.
– Jeg tror det viktigste her, når en bok blir teater, er at man må miste kontrollen. Det skal gjøres om til en sceneversjon, og tilpasses etter det, så det er noe jeg nesten forventer.
Hun antar imidlertid at noen lesere vil kunne reagere på noen forskjeller.
– Men Cecilie Mosli (regissør, journ. anm.) er veldig god, betrygger hun, og legger til:
– Ett av hennes stikkord er «teaterlek», og for meg høres det riktig ut. Det skal liksom bare skje, med kroppene og scenegulvet, og samspillet på scenen sammen med teksten. Jeg tror de får det både spennende og gøy i prosessen, sier Arvola.
Blikk og puls
Forfatteren er også glad for at Riksteateret og Kvääniteatteri har funnet sammen om dette.
– Jeg synes det er et viktig samarbeid. Jeg tror også forestillinga blir bedre med Kvääniteatteri, deres blikk og «prosjekt», på laget.
Hadde det vært for tredve år siden, så ville det kanskje vært noe annet, mener Arvola.
– Da ville det kanskje vært læresetninger og programfestede saker som ville blitt kledd på forestillinga. Men nå er vi et annet sted, i 2025, og tenker annerledes. Det er en større frihet nå, sier hun.
Hun tror den kvenske tilstedeværelsen i forestillinga er viktig på andre måter i dag.
– Det blir kanskje mer som et reisverk, som en puls i stykket. Kvääniteatteri løste Buffy By utrolig bra på den måten, bare gjennom noen ord, og gjennom rollen Olava, sier hun.
Klikk på lenken nederst i saka for å se hva Ingeborg Arvola sa da Buffy By skulle bli teater.
– Da stykket ble vist var ingen som måtte henge seg opp i at de så på noe kvensk, likevel var det overalt. Som en puls, som ligger inni der og får det til å leve, forklarer forfatteren.
Surrealistisk
Arvola sier at hun er stolt av at teatrene ønsker å gjøre hennes verk.
– Det yrer og kribler i hele kroppen. Litt som når man skal feire sin 50-årsdag, eller som da jeg ble invitert til Slottet. Da lo jeg, lenge, så tårene trilla. Det var så surrealistisk, og det er den samme storhetsfølelsen nå; det å ha laget noe som blir teater og skal ut med Riksteatret.
Hun har også fått med seg at folk har begynt å kjøpe billetter.
– Jeg vet for eksempel at mammaene til barna i klassen til sønnen min har planlagt å gå sammen. Det er artig å se at billettene selger, så det kan jo kanskje være lurt å skaffe seg en, om man har intensjon om å få dette med seg, avrunder hun.
Les også:
