Fra markedet: – Jo sørgeligere, desto bedre

Få kan så mange kvenske melodier på trekkspill som Trygve Beddari. Her spiller han opp mellom slagene i programmet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Paaskiviikko har tatt sin egen markedstradisjon tilbake. Med alt som hører et marked til – og enda litt til.

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

I skyggen under et tre, sittende i en trestol av eldre dato, med hatten litt på snei og trekkspillet velplassert på fanget.

Trygve Beddari har funnet seg til rette i finværet, og later dessuten til å være i sitt rette element idet han spiller opp.

– Det var en av de vakre, sørgelige, melankolske visene som er en del av den kvenske kulturen, sier han, idet Ruijan Kaikus utsending kommer fram – etter å ha vandret etter lyden.

Han spiller i påvente av den neste konserten fra scenen, opplyser han.

Det er folksomt på Høeghvollen denne markedslørdagen under Paaskiviikko. Antakelig par-tre hundre mennesker i slengen. Noen drar, mens andre kommer. Værmessig viser Rässikäinen seg fra sin aller, aller beste side.

Flere har gått etter lyden fra trekkspillet, og stilt seg rundt musikeren. De vil høre mer.

Sofie Kampen var en av flere som la inn et pitstop for å høre på. (Kuva: Kjærstin Berntzen)

Sørgelige greier

Beddari forteller at han har vært på et lengre opphold i Nord-Troms, med mange jern i ilden.

– Jeg kom hit allerede helga før og gjorde to konserter med KvääniÄänii. Så det har vært mange dager med trekkspill og kantele.

På disse dagene, sier han, har han fått spilt med temmelig mange ulike mennesker.

– På kvenjammen sist fredag dukket det opp kvener vi ikke ante om, som bor i Reisa, som hadde med seg gitarer og basser og ble med på å musisere sammen med oss som er en del av festivalprogrammet.

Gjennom uka har han spilt i en sammensatt gruppe, Paaskibändi, sammen med Hilja Balsnes Løvvik og Nikolai Äystö. På spørsmål om hvordan han opplever mottakelsen av kvensk musikk på de ulike stedene, svarer han slik:

– Jo sørgeligere, desto bedre. Folk blir så glad når det er litt trist, humrer han.

Båtsamtaler

De mange frammøtte som ikke har samlet seg rundt mannen med hatt og trekkspill, vandrer rundt mellom salgsbodene og utstillingene.

Kanskje på jakt etter noe godt til munnen, en liten gave til mor, eller kanskje noe kvensk noe. For det er det nok av denne dagen:

For eksempel kvenske votter, kvensk sjokolade, kvenske souvernirartikler og saunakvaster – eller vihta som det også heter.

Vihta eli vasta? Pihlaja eli koivu? Se oon tärkeät kysymykset. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Noen vandrer bort til trebåtutstillinga som er rigget til.

Både Reisabåten og den tradisjonelle stakebåten er på plass, i tillegg til en nybygget paaski. Det skulle kanskje bare mangle på en festival med ordet paaski i navnet?

Der Paaskiviikko ellers bød på bålsamtaler, ble det denne dagen opptil flere båtsamtaler istedenfor. Her ser vi trebåtentusiastene Svein Erik Andersen, Ottar Remmen og Ole Kristian Aspelund i prat med publikum. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Og mens Beddari tar neste trudelutt, høres slagene fra ei mobil smie i bakgrunnen. Belgen går i taktfaste tak, og presser lufta inn i essa.

På ambolten hamres og bøyes det glodhete jernet.

I smedlære

Det er Nord-Troms’ egen smed, Hans-Erik Olsen, som har rigget seg til. Men det er unge Bork Yttregaard Jakobsen, han vi «alltid» møter på under slike arrangementer i Reisa, som står i produksjonen.

– Jeg har laget spiker og kroker, og litt forskjellig, sier han.

En ærbeskær: Det er store hansker å fylle dersom man en dag skal ta over oppgavene til smeden Hans-Erik Olsen. Men Bork Yttregaard Jakobsen (9) er likevel ikke helt fremmed for tanken. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

I hendene holder 9-åringen en spesialkrok. Det kan selv et utrent øye se.

– Det er en gammel hestesko. Den har vi varmet opp og bøyd ut på ambolten, og så laget en krok på den.

Man kan fortsatt se hesteskoen, og den blir nok fin når han skal skru den på veggen. For det er det som er planen, får vi vite. På den, forteller han, kan man for eksempel henge klær.

På spørsmål om smedyrket er noe for ham, er han ikke i tvil:

– Det er det.

– Er det ikke litt varmt og ekkelt?

– Nei. Dessuten har vi det ikke så varmt altfor ofte her i nord.

– Så snart ringer de fra Nord-Troms museum og vil ansette deg? Hans-Erik kan jo ikke holde på for alltid.

– Jeg må kanskje ta over etter han, sier dagens smedlærlig.

Smeden og drengen tar en fot i bakken. Som om det ikke var varmt ute i utgangspunktet, er det ekstra varmt ved essa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Det er bare et lite problem, medgir han:

Han har fra tidligere planer om å ta over etter Mangne Fossvoll og Thor Markussen også. To av ildsjelene på herresiden i Nordreisa husflidslag.

Men vi blir ganske raskt enige om at disse to etter alle solemerker jobber på frivillig basis, så kanskje begge deler kan la seg gjøre.

Vakre toner

Et vakkert lydbilde med kjente og ukjente toner begynner å strømme fra området ved det ærverdige Sokkelvikhuset.

Folk strømmer plutselig i den retninga.

Det er trioen Paaro, med Hilja Balsnes Løvvik, Viljar Raattamaa Dunđerović og Isidor Abdelkader, som spiller opp.

«Paaro» betyr bølge og er hentet fra et dikt av Alf Nilsen-Børsskog. Her er trioen Paaro. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

«Kuule, kuule» er det nok har mange hørt før, om enn ikke Paaros versjon. Også den var en del av repertoaret.

Låta «Paaro» derimot, er kanskje ikke like kjent. Enda i alle fall. Men trioen med det samme navnet som låta holder angivelig på med en debutskive, og det vil være overraskende om låta ikke er en del av innholdet på den.

Selv for en journalist med null studiepoeng i musikk er det lett å la seg facinere av Paaro, som på mange måter bringer noe nytt til torgs, hva kvensk musikk angår.

Hilja Balsnes Løvvik er hovedvokalist i sammensetningen Paaro. Her ved siden av Viljar Raattamaa Dunđerović. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Som om også de tradisjonelle låtene har vært gjennom en transformator og kommet ut på andre siden i en vakker, behagelig og moderne 2026-utgave.

Ansiktene til publikum sier i grunnen det meste. Det er åpenbart at folk setter pris på det de her får presentert.

Ull og selje

Alt etter hvor man beveger seg på området, får man ulike dufter i nasen.

Lukt av kaffe, fiskesuppe, ull, eller bålet der husfliddamene farger garn. Lukt fra nytjæret paaski, fra seljeemnene ved spikkestasjonen, eller en herlig duft fra blomsterutsalget.

Forannevnte Magne Fossvoll (t.v.) fra Nordreisa husflidslag holder fortet ved spikkestasjonen. Her kan både store og små prøve seg på seljefløyte eller hva de måtte ønske. (Kuva: Kjærstin Berntzen)