Kronikk: Kvenene; det tause folket

Hans Petter Saxi. (Foto: Privat)

 

«Ikke minst bør den leses av etterkommere av kvenene.» Med utgangspunkt i boka til Laila Lanes har Hans Petter Saxi gjort seg noen betraktninger rundt det kvenske. Saxi er professor emeritus ved Nord universitet.

 

Hans Petter Saxi

 

Kvenene er blitt kalt det tause og det usynlige folket. I boka «To prosent norsk – refleksjoner rundt etnisitet, identitet og fornorskningsprosessenes konsekvenser i nord», tar Laila Lanes sikte på å gi kvenene en stemme. Boka er en grundig gjennomgang av kvenenes historie fra den nordnorske handelsmannen Ottars beretning til den Engelske kong Alfred på slutten av 800 tallet, til kvenenes arbeid med å ta tilbake sin identitet i dag. Dette er imidlertid ikke en tradisjonell historiebok. Lanes beveger seg på flere nivåer og kobler kvenenes historie med lokalhistorien i Lyngen og med minner fra sin egen familie på Furuflaten. Disse koplingene  gjør boka spennende og personlig.

I Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport blir det avdekket at den norske befolkningen mangler kunnskap om våre minoriteter. På spørsmål om de kjenner til hvilke minoriteter vi har, visste bare to av ti om kvener/norskfinner, mens sju av ti nevner samer. «To prosent norsk», som nå kommer i nytt opplag, er et svært viktig bidrag til å rette på  kunnskapsmangelen. Dette er en viktig bok for alle med interesse for etnisitet og historie på Nordkalotten. Ikke minst bør den leses av etterkommere av kvenene. Denne lesergruppen er potensielt stor. I en helseundersøkelse fra 1987- 1988 oppga 18 000 finnmarkinger, nærmere en fjerdedel av befolkningen i fylket, at de hadde finsk eller kvensk slektsbakgrunn (Lanes s. 121).

Lanes stiller flere interessante spørsmål i boka. Ett av dem er «Har kvenene eksistert, finnes de?» Bakgrunnen for dette spørsmålet er at betegnelsen kven gikk ut av bruk som folkegruppenavn i Sverige på slutten av 1200-tallet i forbindelse med en skattereform. Kvenbegrepet hadde da vært brukt om en folkegruppe rundt den Botniske viken fra slutten av 800-tallet. I Norge har betegnelsen kven blitt brukt av myndighetene om folk fra områdene rundt den Botniske viken i skattelister, kirkebøker og folketellinger fra 1500-tallet, da den første kven ble registrert i skattemanntallet i Skjervøy.

I nasjonsbyggingsperioden i andre halvdel av 1800-tallet forsøkte man i mange stater å bygge en felles kultur, med ett nasjonalt språk, en religion og en felles fortolkning av landets historie. I Nord-Norge hadde man to «nasjoner» som skilte seg ut fra den øvrige befolkningen, samene og kvenene. I den finske nasjonsbyggingsperioden var det grupperinger som drømte om et storfinnland, der den nordlige delen av Norge skulle innlemmes. Dette skjedde samtidig med en voldsom migrasjonsbølge av finner/kvener til Finnmark. Norske myndigheter fryktet at innvandrerne kunne utgjøre en femtekolonne, «den finske fare». Konsekvensen ble at fornorskningen av kvenene ble særdeles intens og langvarig. Virkemidlet som ble brukt var fornorskning av barna i skolen. Etter et hundreår med fornorskning gikk det kvenske språket nærmest ut av bruk, og mye av den  kvenske kulturen forsvant. Her ble mange generasjoner med kvenskspråklige barn gjort norske i skolen. Fra 1898 var det forbudt å snakke annet enn norsk på skolen. Internatskolene bidro også sterkt til at kvenske barn mistet sitt morsmål.

Lanes reflekterer godt over hva identitet er, og hva det betyr for mennesker at morsmålet og fortiden er blitt borte. Som så mange andre med aner på Nordkalotten, har hun en blandet herkomst. Hun er et resultat av «tre stammers møte», den norske, den samiske og den kvenske. Den norske arven er den minste, noe som tittelen «To prosent norsk» indikerer. Den samiske arven finner hun også i sin slektshistorie, men samene har «i stor grad fått sin oppreisning gjennom opprettelsen av Sametinget og en stadig økende eksponering av samisk kultur», skriver hun i forordet. I denne boka er det den kvenske arven som trekkes fram i hennes multietniske personlighet.

Lanes har svært gode forutsetninger for å skrive en bok om kvenenes historie og kultur. Siden 1987 har hun arbeidet i NRK, der hun blant annet har vært med på etablering av NRK Kvensk. For dette arbeidet fikk hun Norsk Journalistlags pris; Hedersskarven 2023. Hun har lært seg kvensk ved Universitetet i Tromsø, og hun er også leder av Slekt og data Nord.

Boka er utstyret med omfattende referanselister, både over faglitteratur, kronikker, nettsider, nettartikler, og radio- og TV-programmer. Dette er svært nyttig for dem som vil dykke dypere ned i ulike temaer.

Når Lanes kopler den generelle historien til lokalhistorien i Lyngen og til sin personlige livshistorie, så er dette både en styrke og en svakhet. Styrken ligger i at hun gjør den generelle historien levende og konkret for leserne. Svakheten er at andre deler av den kvenske lokalhistorien får mindre oppmerksomhet enn Lyngen. Kvenenes tilpasninger der de slo seg ned har nemlig variert sterkt. For eksempel kom innflyttingen til Varanger senere enn til Lyngen, og kvenene var mange steder i flertall i «kvenkoloniene» rundt Varangerfjorden og i Vadsø. Her var de derfor mer synlige enn i Lyngen helt fram til vår tid. Utfordringen for oss som har andre erfaringer enn Lanes, blir derfor å fortelle også disse historiene. Her kan Lanes bok tjene som et forbilde.

Jeg har tre små innvendinger mot boka slik den foreligger i første opplag, nemlig innpakningen, slik den møter oss i butikkhylla: For det første tittelen: «To prosent norsk – refleksjoner rundt etnisitet, identitet og fornorskningsprosessenes konsekvenser i nord», reflekterer i liten grad bokas hovedinnhold, som er kvenenes historie og kultur. For det andre refererer «To prosent norsk» til en DNA-analyse, som får minimal oppmerksomhet i boka. For det tredje mener jeg valget av forsidebilde gir feilaktige assosiasjoner. Her ser vi en reinflokk som passerer et gammelt hus, der Lanes mormor bodde. Dette bildet vil mange assosiere med samiske tema.