Leserinnlegg: «Jeg vil aldri gi meg, jeg krever retten til å bruke mitt skogfinske navn»

Mieskuva, skogfinsk billedmagi, utskjæring av ansikter for skade eller helbredelse. Dette menneskebildet er fra fra Tørberget i Trysil. (Foto: Per Ivar Käiväräinen Nerby.)

 

«Etter å ha prøvd å få medhold, men blitt motarbeidet, føler jeg meg undertrykt», skriver Per Ivar Käiväräinen Nerby i dette innlegget.

 

Jeg er en skogfinne fra Käiväräinen-klanen. Mitt navn kom til Norge via Sverige rundt starten av 1700-tallet. De skogfinske navnene hadde lange tradisjoner i Savolax og østre Finland, og de stammet fra et klansystem som ligner de skotske klanene. Anders Andersson Käiväräinen kom til Ivantjärn omkring 1590, og der ryddet han Käivärä, som Ivantjärn kalles på skogfinsk. Jeg er etterkommer av Anders i rett farslinje.

Mitt slektsnavn er dokumentert først på Medskogen i Sverige i 1700, siden i 1738 i Risberget i Våler i Norge. I 1700 ble han skrevet ned som Anders Käfwer i et skattemanntall. I Risberget ble han skrevet ned som Anders Kievran. Før det var han i Tørberget og giftet seg en gang mellom 1700 og 1704. Der ble han bare kalt Anders Persen. Den siste dokumentasjon av Käiväräinen-navnet stammer fra 1822. Anne Persdatter Käiväräinen, som er Anders Persens barnebarn og søster av min stamfar Henrik Persen Käiväräinen, blir dokumentert via brev til Carl Axel Gottlund.

Likevel får ikke jeg lov offentlig til å ta min klans navn. Navneloven tillater maks 3 x tipp bakover for når man kan dokumentere at forfedre/formødre har brukt navnet. Jeg havner en generasjon feil. 4 x tipp.

Dette havner i konflikt med Rammekonvensjonen for minoriteter som Norge har undertegnet, hvor retten til identitetsbygging og ivaretakelse av kultur og tradisjoner fremstår som noe av det viktigste vi skal gis rett til.

Den skogfinske navnetradisjonen kan spores tilbake til Østre Finland og Karelia på 1200-tallet, kanskje lenger, hvor mitt Y-DNA kommer fra. Og det må være en tradisjon verdt å verne om og ta vare på, og som det må gis rettighet til å gjenoppta. Navneloven i Norge kommer i konflikt med rammekonvensjonen, og hindrer identitetsbygging.

Les mer i denne lenka til kontaktforum mellom nasjonale minoriteter

Statens svar på mitt krav er at det er for få som rammes av dette til at de vil gjøre noe med det. Selv om det kanskje vil koste et par dagsverk for embetsverket, så er det ikke snakk om et økonomisk krav, men et krav om å behandle enkeltmedlemmer av minoriteten som om hele minoriteten blir rammet.

Etter å ha prøvd å få medhold, men blitt motarbeidet, føler jeg meg undertrykt. Undertrykkelse dreier seg ikke bare om hele grupper, men også enkeltindivider som rammes av majoritetsbefolkningens bestemmelser, lover og regler. Det gjør like vondt for enkeltindividet å bli nektet å bygge sin identitet, men det er kanskje ikke så synlig?

Jeg er fristet til å utføre mieskuva, skogfinsk billedmagi, mot Kommunal- og distriktsdepartementet. Mieskuva er utskjæring av ansikter for skade eller helbredelse. I mitt tilfelle ville jeg ha satset på det gode, å helbrede departementets syn på viktigheten av å fjerne diskriminering av minoriteter i navneloven.

Et enstemmig styre i Skogfinske Interesser i Norge stiller seg bak kravet om endring/tillegg i navneloven så den vil verne om de tradisjonsrike norske skogfinske navnene.

En ting er bombesikkert. Jeg vil aldri gi meg, jeg krever retten til å bruke mitt skogfinske navn, mitt dokumenterte bevis på min tilhørighet til Käiväräinen. Ingen kan stoppe meg, og jeg skal være på myndighetene helt til jeg må ta det til Europarådet.

Jeg legger heller ikke skjul på at jeg er styremedlem i Skogfinske Interesser i Norge som representerer 11 organisasjoner og institusjoner på Finnskogen. Dette vervet har ført til at jeg har vært i flere møter med departementet om samme sak.

Det første var på kontaktforum for minoriteter hvor representantene fra departementet ga oss optimisme når navnesaken var en av sakene de skulle ta med seg og snakke med Justis- og beredskapsdepartementet om.

Jeg personlig og vi som representanter forventet oss mer enn det som til slutt ble til: Vente og se, ikke mange nok rammet.

Her mangler det forståelse for hva dette egentlig dreier seg om. Dybden i det, at det dreier seg om retten til å utøve eldgamle tradisjoner uhindret av majoritetsbefolkningens lover. Det er heller ikke til noen skade for majoritetsbefolkningen heller da våre navn ikke er norske. Det holder ikke at mange av de gamle navnene kan brukes, men i ett tilfelle bortsett fra mitt, så forespurte hen om totalt 11 finske slektsnavn, og kun ett av dem kunne tas fritt, ikke det hen anså som sitt nærmeste.

Så at problemet er reelt, er det ingen tvil om. Det virker som myndighetene vil se om flere vil få problemer før de gjør noe. Feilen er i realiteten så klart at det burde gjøres endringer raskt, det er vel egentlig metaforisk sagt snakk om et pennestrøk fra regjeringens side.

Bakteppet for dette er fornorskingen som foregikk spesielt på 1800 tallet. Her refererer jeg til side 23 i:

Annikken Johansen, Masteroppgave ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo høst 2014

Her er lenka til Annikken Johansens masteroppgave

Her står det beskrevet ganske godt hva som har skjedd, og grunnen til at navnene ble skjult. Det var til skade rett og slett å tilkjennegi at man var skogfinne.

Det skal det ikke være lenger, vi skal være beskyttet mot det som hindrer oss i å ta vare på tradisjoner, og gis anledning til å bygge en egen skogfinsk identitet.