Kvensk duo: Petter «Pogo» Taranger og Kjersti Feldt Anfinnsen har funnet sammen i et musikalsk og lyrisk samarbeid. Et resultat av tilfeldigheter og uhell, skal vi tro dem selv. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Den kvenske elektrolyrikk-duoen trives i tospann med hverandre. I mars gjesta de Nordreisa og snart står Alta, Lakselv og Hamarøy for tur.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

«Karikoski sine, Kalliainen sine, Beddari sine. Soktkajärvi-, Ollila-, Rauhala- og Mikkinen sine. Men så smelte staten opp de første internatskolene og ungene slutta å synge sine sanger. De var den finske fare. […] Noen barn ble stå stille og usynlige at de forsvant inn i det massive nasjonalveggene hvor ingen kunne høre dem. Hvor de til slutt ikke kunne høre seg selv.»

Ordene tilhører Kjersti Feldt Anfinnsen og er en del av en slampoesi som hun framførte på Halti kulturscene den 16. mars, i tospann med Petter «Pogo» Taranger, som stod for den musikalske biten. Framføringa var en del av det offisielle Kvenfolkets dag-programmet i Nordreisa kommune.

Under påfølgende kaffe-, kake- og salmeseremoni på Kirkebakken menighetshus fikk Ruijan Kaiku en prat med den fargerike duoen.

Flere oppdrag

Denne dagen, 16. mars, er det nøyaktig ett år siden Anfinnsen ble tildelt prisen Årets kven 2022. På spørsmål om hvordan det har vært, svarer hun slik:

– Det har vært et utrolig begivenhetsrikt år. Det har skjedd mye hele tiden, så jeg har nesten ikke fått tid til å reflektere over det.

Hun forteller at hun har fått kommet mer i kontakt med det kvenske, og trekker blant annet fram samarbeidet med Petter Taranger.

Les også: Hør «Årets kven» i Deichman-podcast

– Og så har navnet mitt kommet opp i noen sammenhenger som har gjort at jeg har fått flere oppdrag, blant annet som Dj Saunasatan eller som en representant for det kvenske, noe som har mange sider ved seg.

– Det har vært veldig positivt, et fantastisk år, sier Anfinnsen.


Nordreisa-ordfører Hilde Anita Nyvoll takker Kjersti Feldt Anfinnsen og Petter «Pogo» Taranger etter opptredenen på Halti den 16. mars. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Gravlundssafari

– Hva har brakt dere til Nordreisa?

– Det er Kvenfolkets dag og et ønske om å høre vår musikk og lyrikk, sier Taranger.

Anfinnsen stemmer i:

– Og så hadde vi lyst å komme hit fordi de geografiske kvenske områdene er så forskjellige, og folk har forskjellige meninger og det er forskjellige strømninger i de ulike bygdene og byene, sier hun, og legger til:

– Vi har ikke vært i dette området, så vi benytter anledningen til å gjøre undersøkelser, få litt omvisning og gravlundssafari hvis vi kommer gjennom snøen, sier Anfinnsen

Kvenske aner

– Navnet Pogo. Kan du si noe om det, Petter?

– I 1979 begynte jeg å spille i punkband, og da skulle vi ha tøffe navn. Egentlig heter jeg Petter Taranger, men det var det ikke noe «schwung» over, så det ble Petter Pogo. Siden har jeg fortsatt å bruke det – som artistnavn, sier Taranger.

Taranger spiller i Senjahopen, men er kanskje best kjent med en fortid som bassist i Jokke og valentinerne, der han blant annet var med på å vinne Spellemannprisen i 1991.

– Din kvenske bakgrunn, når ble du klar over det?

– Min mor heter Åshild Mietinen, og hennes foreldre snakket finsk, sier han.

Besteforeldrene var fra Annijoki/Vestre Jakobselv. Her har Taranger, som er født i Vesisaari/Vadsø, trådt sine barnesko, selv om han aldri har bodd der.

– Så jeg har alltid vært klar over at jeg var finsk, og kven da, det har egentlig aldri vært noen hemmelighet.

Han sier at, til tross for at han selv bruker det, så er det ikke alle i slekta som er like fortrolig med kven-begrepet.

– De sier at vi er «etterkommere etter finske innvandrere», men det er så langt å si, så jeg sier heller at jeg er kven. Det er mye greiere, sier Taranger.

Tilfeldigheter og uhell

Ifølge duoen er det tilfeldigheter og uhell som brakte de sammen.

– Min gode venn, Trygve Beddari, inviterte meg til å være med å opptre i Vestre Jakobselv og jeg sa selvfølgelig ja med en gang. Men så måtte han melde avbud, og da var jeg uten noen å spille sammen med, sier Taranger.

Tilfeldigvis skulle Anfinnsen også opptre denne kvelden, sammen med en som spiller fagott.

– Men så meldte han også avbud. Og da ble vi koblet sammen, sier han.


Det måtte noen tilfeldigheter til for at Kjersti Feldt Anfinnsen og Petter Taranger skulle finne hverandre på scenen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

De møttes på Teddys i Oslo og slo av en prat, og ble enige om at Anfinnsen skulle lese inn en tekst som Taranger skulle sette musikk til, for å se om det ville fungere.

– Og så fungerte det ganske bra, og deretter debuterte vi på Kvenfestivalen i fjor sommer, sier Taranger.

Ryper og olje

Anfinnsen og Taranger kjente ikke hverandre før samarbeidet kom i stand, men verden er ikke større enn at slektninger av dem begge både omgås og samarbeider, særlig når det kommer til rypefangst og oljeskift:

– Min onkel, Arnold Mietinen, er han som plukker multebær og ordner med ryper, forteller Taranger.

– Og pappa får sin part, mot at han skifter olje på bilen til Arnold, ler Anfinnsen.

Hun forteller om en tradisjon i den forbindelse, som eksisterte allerede da hun var liten.

– Barna må tegne rypa, selv har jeg mange tegninger fra jeg var liten, og så er de med å gjøre opp rypa, sier hun.


Rypetegninger som Kjersti Feldt Anfinnsens barn har tegna i forbindelse med rypemiddager av Arnold Mietinens ryper.

Og ikke nok med det:

– I tillegg er mora til Kjerstis kjæreste min tremenning, sier Taranger.

Anfinnsen sier hun ikke har funnet noen slekt i Nord-Troms, men mener det kan være slektninger i området.

– Jeg har jo Seppola-slekt langt bakover i tid, sier hun, og har kanskje lagt merke til at navnet finnes i ulike varianter i de fleste av Nordtroms-kommunene.

Alta og Hamarøy

Anfinnsen sier at duoen har tre tekster så langt, og to som står på trappene.

– Vi skal lage en ny til FinnLitt (Finnmark internasjonale litteraturfestival, journ. anm.) i Alta, en Alattio-tekst, og jeg går og surrer med et sånt tjæremilebilde, forteller hun.


Konsentrert, men påskrudd. Kjersti Feldt Anfinnsen har mange ord å huske på når en tekst skal framføres. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Deretter skal de til Lemmijoki/Lakselv i forbindelse med Kväänin kielipäivä/Kvensk språkdag 26. april, før de gjester Hamsunsenteret ute på sommeren.

Les også: Har med seg kvenene også i 2024

– Nagel i «Mysterier» påstår jo at han er kven, så da skal vi få til noe der også, røper Anfinnsen.

Superfint univers

Taranger synes det er rart å ikke spille instrument, men gleder seg samtidig over friheten han har.

– Jeg bruker elektronikk istedenfor, og forbereder musikken hjemmefra. På den måten står jeg helt fritt til å gjøre akkurat det jeg vil, sier han.

Han forklarer at musikken holdes så enkelt som mulig.

– Det skal ikke stå i veien for tekst og slike ting. Det er en ny måte for meg å tenke musikk på, men veldig artig, sier han.


Taranger og Anfinnsen trives godt med å jobbe sammen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Anfinnsen gleder seg over at det er så mange historier som ikke er fortalt.

– Det er et superfint univers til å fortelle historier fra forskjellige steder og forskjellige mennesker, portretter, natur og i fra det kvenske universet som er veldig rikt, sier hun.

Duoen sier at de trives godt med å jobbe sammen.

– Jeg koser meg i alle fall, sier Anfinnsen

– Jeg også, bekrefter hennes rutinerte kompanjong.