Mor og datter viste fram kvenske skatter

Britt og Merete Jørstad, mor og datter som tok med gamle ting da Alta museum hadde Skrot eller Skatt, Roska vain Aaret. (Foto: Arne Hauge)

 

Hespetre og ullunderbukse nedarvet fra ho mor, og fra han far et lafteverktøy i hjemmesmidd jern.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Da Britt Jørstad og datteren Merete Jørstad skulle finne fram spesielle ting å ta med til Skrot eller skatt på Alta museum sist i november, dro de rett til mors- og farsheimen. I vakre Kvænangsbotn i Nord-Troms. Der har mor og datter hytte, fordi selve hjemplassen i sin tid ble overtatt av døtrene til Britt sin søster.

– Og de døtrene tar vare på alt. Derfor vet man at det er det, og at det blir der. Det syns jeg er veldig fint. Sist vi var der fant jeg fram et hespetre som jeg valgte å ta med. Vi hadde to sorter hespetre hjemme, en nyere utgave og en gammel. Den gamle var nok mer sjelden, sier Britt Jørstad.

Når garnet var spunnet, måtte det hespes inn på noe. Derav navnet, hespetre. Hespa med garn kunne i sin tur nøstes opp til runde, kompakte garnnøster, noe som ga sømløs utrulling når mor strikket. Pluss moro for katten hvis nøstet trillet ned fra fanget.

Les også: Det er godt for ettertiden å ta vare på fortiden

– Mor og far, altså foreldrene til mamma og som bodde i Kvænangsbotn, hadde sauer. Da ble det ull og garn, og av det garnet strikket mor ei ullunderbukse som hun brukte om vinteren. Kvinnene gikk mye i skjørt, det var vanlig med ullbukse under, sier Britts datter Merete Jørstad, hun viste fram ullunderbuksa til folket.

– Den ullbuksa ga ho mor til meg for mange herrens år siden. Jeg skulle på fjellet på scootertur, og hun syntes jeg var tynnkledd. Den, sa mor, måtte jeg ta på meg så jeg ikke fikk urinveisinfeksjon. For meg var dette et uttrykk for kjærlighet vist gjennom handling. Det at mor ga den buksa til meg, fortalte at hun var glad i meg. Så den betyr mye for meg, jeg bruker den av og til om vinteren, sier Merete.

– Det var de to gamle tingene fra ho mor, hva med han far?

– Jo, vi har med noe fra ham også, sier Britt.

– Hva det heter er jeg usikker på. Jeg trodde først det var en barkespade, men da jeg sendte bilder til bror min og hørte med ham, sa han at det bruktes når de tømret hytter. For å lage spor i tømmeret når de laftet, slik at stokkene hang sammen, sier hun.

Britt er unnskyldt. Hva tømmer-laftedingsen ble kalt, er i farten nemlig uvisst også for Alf E. Hansen. Enda så kompetent han er på kvensk kulturarv. Vi kontaktet ham og hørte:

– Navnet hørte jeg ikke svigerfar si, men vi brukte maken ved laftingen av smia i Børselv. Opprinnelsen finner vi langt øst i verden, sier Hansen. Trolig Japan.

Tilbake til Roska vain aaret, Merete Jørstad forteller:

– Småbruket etter mor og far har en fjøs med verksted og stall og plass til sauene. Der er det mye kulturhistorie. Redskaper fra før i tiden, det er spor av et levd liv. Der ser man på nært hold hvor nevenyttige de var. Til og med hengsler av tre. Hvem lager hengsler av tre i dag? Ingen. De lagde alt sjøl før i tiden. Og selv om de ikke er blant oss lenger, så lever de videre i verktøyet de brukte og tingene de laget.