Bjørn Havaas. (Kuva: Privaatti)
«Det er fullt mulig å være både samisk, kvensk og norsk. Det er ikke der konflikten ligger.» Det skriver Bjørn Havaas i dette innlegget.
Bjørn Havaas
Et kritisk brev fra Kvenungdommen fikk tilslutning på siste styremøte i Norske kveners forbund.
Det som nå skjer i saken rundt Bernt Isaksen, bør bekymre langt flere enn de direkte involverte.
For dette handler ikke først og fremst om enkeltuttalelser eller «holdninger”.
Det handler om noe mer grunnleggende: om det fortsatt er rom for kritiske spørsmål i kvensk organisasjonsliv.
La oss være tydelige:
Det er fullt mulig å være både samisk, kvensk og norsk. Det er ikke der konflikten ligger.
Konflikten oppstår når spørsmål om makt, representasjon og politisk retning blir omdefinert til spørsmål om “holdninger” og “diskriminering”.
For hva er det egentlig Isaksen har gjort?
Han har stilt spørsmål ved utviklingen innen minoritetspolitikken og ved hvem som sitter i posisjon til å definere retningen. Det er ikke ekstremt. Det er ikke uvanlig. Det er helt normalt i enhver organisasjon som tar seg selv på alvor.
Historisk har alle politiske bevegelser arbeidet strategisk for å oppnå innflytelse. Det gjelder arbeiderbevegelsen, det gjelder moderne politiske strømninger internasjonalt – og det gjelder også samisk politikk etter krigen. Dette er ikke en anklage. Det er en beskrivelse av hvordan makt faktisk fungerer.
Problemet oppstår når denne virkeligheten ikke lenger kan diskuteres.
Når kritiske spørsmål møtes med karakteristikker fremfor svar, og når det utvikles en kultur der uenighet tolkes som illojalitet eller diskriminering, da har man beveget seg bort fra et åpent og demokratisk ordskifte.
Det er særlig alvorlig dersom personer i styrende organer opplever at de ikke kan stille spørsmål uten å bli gjenstand for organiserte reaksjoner.
Enda mer alvorlig blir det dersom slike reaksjoner fremstår som koordinerte før viktige prosesser, som for eksempel landsmøter.
Da er vi ikke lenger i en situasjon der man diskuterer sak.
Da er vi i en situasjon der man forsøker å definere hvem som får delta i debatten.
Dette svekker tilliten – ikke bare til enkeltpersoner, men til organisasjonen som helhet.
Det må være mulig å diskutere hvordan minoritetspolitikken utformes, hvem som påvirker den, og hvordan kvenske interesser best ivaretas – uten at dette automatisk tolkes som et angrep på andre grupper.
Hvis ikke, har man i praksis innført en grense for hva det er lov å mene.
Og det er langt mer skadelig enn noen enkelt ytring.
Dette handler derfor ikke om én person.
Det handler om hvorvidt kvenske organisasjoner skal være åpne og robuste – eller lukkede og konsensusstyrte.
Det valget tas nå.
Les også:
