«Nord er noe nytt og glødende»

Seppola Simonsen har forfatterlivet foran seg. (Foto: Heidi Furre)

 

Det er ikke hver dag en bok utgitt på et velrennomert norsk forlag har kvensk parallelltittel. Men nå skjer det: M. Seppola Simonsen er ute med diktsamlinga Hjerteskog/Syđänmettä.

 

Erlend Skjetne

 

Boka utkommer i disse dager på Oslo-baserte Flamme forlag. Det kvenske tittelordet er ingen nydanning fra den unge forfatterens hånd: Det brukes om «dyp skog», men bokstavelig betyr det «hjerteskog».

– Det var viktig for meg at man skulle kunne se kvenskheten på omslaget til boka, sier M. Seppola Simonsen.

I godt selskap

Senest i desember ble den 23 år gamle lyrikeren kåret til vinner av skrivekonkurransen som Ruija forlag, Ruijan Kaiku, NKF–RK og Kvensk institutt samarbeidet om. Vinnerbidraget var tre dikt, som vel å merke ikke inngår i Hjerteskog/Syđänmettä.

Noen vil nok også huske at M. Seppola Simonsen i 2020 utgav boksingelen Nord. Gjennom de såkalte boksinglene, en slags litteraturens motsvar til CD-singelen, ønsker Flamme forlag blant annet å odle fram nye litterære talenter. Nord var altså ikke en fullverdig bokutgivelse; boksinglene blir for eksempel ikke påmeldt Kulturrådets innkjøpsordning for skjønnlitteratur. Men Hjerteskog/Syđänmettä er en «skikkelig» bok, som vil bli å finne i biblioteker og bokhandler over det ganske land. Lyrikken har et noe trangere liv i offentligheten enn romaner, men det vil være rart om ikke boka får iallfall noen anmeldelser i norsk presse. I tillegg kan forfatteren vente seg invitasjon til ulike arrangementer for skjønnlitterære debutanter.

Les også denne saken med diktet som gjorde M Seppola Simonsen til vinner i en nylig avholdt kvensk skrivekonkurranse: Vinnerdiktene

– Nord var vel en forsiktig og usikker tå i vannet, sier M. Seppola Simonsen. – Jeg begynte å skrive på Hjerteskog/Syđänmettä like etter at singelen kom ut. Den positive responsen singelen fikk i det kvenske miljøet, ble en av drivkreftene bak utviklingen videre.

Det tapte

Så hva slags bok er det M. Seppola Simonsen har skrevet? Tittelen kobler naturen og menneskesinnet sammen, og boka har mange vakre dikt der den stemmen som taler opplever en sterk nærhet til en nordlig natur, som også blir et slags indre landskap.

– For meg gir det mening å knytte menneskelige følelser opp mot naturen og naturens foranderlighet. Moderne byliv har en tendens til å skape et skille mellom mennesker og natur som jeg misliker, og jeg opplever naturen som en perfekt arena for den utforskningen av identitet som foregår i boka, forteller M. Seppola Simonsen.

Men dette er ikke et arbeid som skjer uten motstand. «det er kvensk å tro / at man ikke er kvensk» heter det ett sted. Det er altså en identitet som må letes etter, kjempes fram ord for ord. Gjennom diktene løper en nerve av protest: «puukko i beltet, sliren ligger mot huden / den er varm og det brune skinnet mykt / jeg hører at den er skarp / da den hvisker til meg / om en hevn som er gammel og tørr».

Som vi ser, er boka krydret med kvenske ord. Ikke så mange at de som ikke kan kvensk vil ramle av lasset, men mange nok til å rispe noen nødvendig hakk i leseren. Ordene er vakre og viktige selv om man ikke kan språket. Noe har gått tapt, urettmessig, men håpet finnes om en tilbakekomst: «min mor forsvinner / ned i avgrunnen hvor språket tømmes / hvor min bestemor venter i mørket / stumt kan de finne hverandre / kjenne grovheten på fingrene / og håpe at de blir de to siste / generasjonene i sluket».

Hjemme i hjertet

Selve ordet «nord» er et omdreiningspunkt i Hjerteskog/Syđänmettä, men dette må da forstås som mye mer enn bare Nord-Norge. Fortidens vilkårlige grensedragninger blir opphevet i et poetisk språk som greier å være klart og gåtefullt på samme tid, og det å reise synes å være et motiv i seg selv. Mennesket som taler beveger seg over store avstander, samtidig som fortellerstemmen er hjemme overalt i det nordlige landskapet: «jeg er her bare for å leve / min verdi må være / at jeg tar mindre enn jeg gir / min kropps næring / må sive tilbake til jord»

Igjen altså tilhørigheten til naturen, som tegnes opp som en sentral nordlig og også kvensk verdi. Om det store havet som møtte de som vandret fra dype skoger nordover, heter det simpelthen: «det er hennes rett å ta fra oss / det vi først har fått av henne».

Den kvenske kulturen og historien er bindeleddet til det indre så vel som det ytre landskapet. I det som kanskje er et nøkkeldikt, skriver forfatteren: «naturen møter meg / som den alltid har gjort / men nå som jeg kjenner i meg / det som hun kjenner i seg / kan jeg høre at bjørka hvisker / på mitt språk».

Videre og bredere

Boka har sågar «kvenske dikt» som undertittel. På spørsmål om hva M. Seppola Simonsen legger i denne betegnelsen, kommer et treffende svar: – Jeg vil vel påstå at alle dikt skrevet av en kven, er kvenske dikt.

Det vil altså si at uansett hva slags tekster den unge forfatteren overrasker oss med i framtida, vil de i bunn og grunn være kvenske. Det er også den klare ambisjonen, å ha det kvenske perspektivet i bunn.

– Kvensk litteratur er absolutt noe det trengs mer av, og jeg håper å kunne skrive videre, og bredere, om det kvenske. Den kvenske opplevelsen er like mangfoldig som vi er, og nå som jeg har lagt et grunnlag for hva det kvenske er for meg selv, gleder jeg meg til å skrive i nye retninger.

For oss lesere er det grunn til optimisme. En dikter som uten svulstigheter kan besynge livet og døden i samme åndedrag, vil alltid ha en dyp kilde å øse av.

 

alt som råtner
junisnø under skyggen av gran
multebær på en sideliggende myr
kroppene til små fugler
som flyr inn i glass om våren
og lander i blomsterbed
blant andre døde
råtefluene svermer
og vi lever