Hilde-Gunn Andersen viser fram den nesten hundre år gamle båten. (Kuva: Riinakaisa Laitila/Kväänin institutti)
Den sjeldne båten fra 1930-tallet er blant svært få som overlevde krigen i Ruija. Nå får den nytt hjem i Pyssyjoki.
Frank Halvorsen | Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Det var min bestefar, Aslak Andersen, som bygde båten sammen med sin bror Anders Andersen, forteller Hilde-Gunn Andersen til Riinakaisa Laitila når sistnevnte er på befaring hos henne.
Laitila jobber som kulttuurityötelijä (kulturmedarbeider) ved Kväänin institutti (Kvensk institutt).
Hun tok turen for å se nærmere på en nesten hundre år gammel båt som Hilde-Gunn Andersen ønsker å bevare ved Kväänin institutti.
Kjøpt i 1932
Ifølge Andersen ble båten bygget i 1931 eller 1932, i Saskila/Časkil i Sokkuvuono/Østerbotn i Porsanger, hvor familien hadde gård.
– Faren til Sverre Opdahl kjøpte den av bestefar i 1932, og hentet den til Skoganvarre med lastebil, sier hun.
Trygve Opdahl var faren til Sverre, og var altså han som kjøpte båten. Slik hun kjenner historien, ble den hovedsakelig brukt på vannene og elva.
– Men den er egentlig en veldig god sjøbåt, har jeg blitt fortalt.
– Den kan minne om en elvebåt, men den er mye bredere og har flere bord på sidene, sier Laitila. (Kuva: Riinakaisa Laitila/Kväänin institutti)
– En typisk Østerbotn-båt, legger Andersen til. (Kuva: Riinakaisa Laitila/Kväänin institutti)
– Familien Opdahl hadde flere båter, og oppe ved Skoganvarre er det store vann hvor det blåser endel, forklarer Laitila.
Elvebåtene som familien allerede hadde, er ikke godt egnet til å fiske med, hverken med garn eller not.
– Han kjente jo vannene han skulle fiske på, og har valgt den båttypen som ville være mest nyttig, utdyper kulturmedarbeideren.
Mest kvensk
Båten er en av svært få som overlevde krigen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms. Ifølge familien kom den fra det med bare en mindre skade.
– Den fikk en liten skade på siden, men bestefar reparerte den etter krigen, sier Andersen.
Båten var i bruk helt fram til nyere tid, og omtrent ett år før Sverre Opdahl døde, nesten 99 år gammel, fikk hun kjøpe den tilbake.
For tiden er båtbygger Arne Terje Sæther godt i gang med å bygge en kopi av den gamle båten. (Kuva: Riinakaisa Laitila/Kväänin institutti)
Hver eneste detalj teller. (Kuva: Riinakaisa Laitila/Kväänin institutti)
Brødrene Andersen var kjent som dyktige båtbyggere og snekkere, og bygde mange ulike typer båter for salg – både elvebåter, fjordbåter og sjøbåter.
– De bygde også båter mens de var evakuert. De ønsket å være selvstendige, og ikke avhengige av bygdefolket på Roan i Trøndelag, forteller Andersen.
Etter krigen vendte brødrene tilbake til Porsanger, hvor de fortsatte å bygge fartøy til de som skulle ferdes på vann, elver og sjø.
Betyr mye
Hva båtens eier ønsker å gjøre med originalen, kom som en gledelig overraskelse for de ansatte ved Kväänin institutti, forteller Riinakaisa.
– Vi visste ikke om denne båten før Hilde-Gunn kontaktet oss. Hun fortalte om båten og spurte om vi var interesserte i å ta imot den gamle båten når kopien er ferdig.
Så snart snekker Sæther er ferdig, vil den gamle båten bli fraktet til instituttet. (Kuva: Riinakaisa Laitila/Kväänin institutti)
Trolig vil båten bli fraktet til instituttet mot slutten av sommeren, der den skal få stå under tak på tunet.
– Det er en av de eldste sjødyktige båtene vi kjenner til som ikke ble brent under andre verdenskrig, og slike båter finnes det svært få igjen av, sier Laitila.
Båten er et viktig vitnesbyrd om gammel kvensk båtbyggertradisjon, og ved instituttet betyr det mye å få en slik gave.
– Den er en virkelig fin skatt, og det beste er at vi allerede har to elvebåter. Nå får vi altså en bask eller karvas, jeg husker ikke hva det er på norsk.
Fremover vil Laitila forske mer på båtens form for å finne riktig betegnelse på båttypen.
– Uansett gir den mer variasjon på tunet, noe som er viktig i formidlingen av kvensk kultur.
Familien Andersen har både kvensk og sjøsamisk tilhørighet, men ifølge barnebarnet er det mest kvensk i slekta. For Andersen er det derfor viktig at båten havner et sted hvor den kan bidra til å formidle kunnskap om kvenske båtbyggertradisjoner og kultur.
I andre kvenske båtnyheter:
