Samboerparet Reidar Harju og May-Britt Stormoen snur oppned på livet, men gleder seg stort til å bli en del av Bugøynes-samfunnet. (Kuva: Privaatti)
De flytter motstrøms, May-Britt og Reidar, idet de forlater familie og jobb i sør, og retter blikket mot et lite fiskevær i Sør-Varanger.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Joda, vi er klar over det.
Det sier May-Britt Stormoen og Reidar Harju, idet Ruijan Kaiku spør paret om de er klar over at de flytter mot strømmen.
For tiden holder nemlig samboerparet på å forlate et mer eller mindre etablert liv i hovedstaden, til fordel for vesle Pykeijä/Bugøynes i Finnmark, også kjent som «Pikku Suomi.» Dette i en tid der flyttestrømmen i stor grad går motsatt vei.
– Når ei dør lukkes, åpnes det nye. Dette er noe vi virkelig ser fram til, sier Stormoen til Ruijan Kaiku.
Må finne brødføde
Mange, i alle fall i det mer aktive kvenmiljøet, har nok en viss kjennskap til Harju, som så sent som i forriger periode satt som styremedlem og nestleder i Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto.
– Jeg fikk også hjelpe til da Norske kvener Ytre Oslofjord ble stifta, forteller han.
Arkiivista/Fra arkivet: Etablerer kvenforening i Horten
I tillegg har han, gjennom en årrekke, gjort seg bemerket som administrator av Kvener ut av skapet, en facebookgruppe som i dag huser godt og vel 4 600 medlemmer.
På spørsmål om hva han gjør utenom kvensysselet, svarer han slik:
– Jeg er veldig glad i jakt og fiske, og er ofte ute på tur. I tillegg har jeg en finsk seilbåt som jeg bruker en del tid i.
På arbeidsfronten jobber Harju med prosjektering og salg av kompressoranlegg til dykking og brannstasjoner. Men det går nå mot slutten:
– Jeg får dessverre ikke ta jobben med meg nordover, sier han, og røper at det fortsatt henger litt i lufta.
– Men jeg holder på å kvalifisere meg som sjømann. Så får vi se om det kommer til nytte.
May-Britt Stormoen og Reidar Harju. (Kuva: Privaatti)
Fra Buøy til Bugøynes
Stormoen på sin side er opprinnelig vestledning, nærmere bestemt fra Buøy i Rogaland, men har senere gjort østlending av seg.
I Ušlu/Oslo har hun livnært seg som daglig leder av en delikatesse-/kolonialforretning. Videre opplyser hun at hun alltid har vært opptatt av mat og matkultur.
– Sånn sett er det glimrende at det har løst seg for meg på jobbfronten i Finnmark. Jeg har fått jobb hos Pål Haldorsen på Varanger brygge, og det gleder jeg meg til, sier hun.
– Du er kanskje litt kjent med kvensk matkultur også?
– Litt, det er jo noe Reidar og jeg har snakka litt om. Og jeg finner det veldig interessant hvordan folk, på ulike steder og til ulike tider, har brukt den maten de har hatt tilgjengelig, sier hun, og legger til:
– Jeg kommer sikkert til å lære mye mer om akkurat det framover.
Barndomsminner
– Men hvorfor akkurat Pykeijä?
– Jeg var ofte der i barndommen og har gode minner derfra, begynner Harju.
Han forteller blant annet at han brukte å være med besteforeldrene sine der om somrene, på fiske, på besøk og selvfølgelig på den lokale butikken.
– Bestemor brukte evigheter inne der inne. Der traff hun folk og fikk hun snakke sitt eget språk, forteller han.
Bestefaren på sin side kunne bare norsk, og satt gjerne ute og venta den tiden det måtte ta.
– Da røkte han cigarillo i sin hvite Ford Cortina fra 1964, humrer Harju.
Hans bedre halvdel forteller at hun ble «solgt» etter at de to var i Bugøynes første gang.
– Det må jo være verdens vakreste sted, fastslår Stormoen.
May-Britt Stormoen på vandring i Bugøynesfjæra. (Kuva: Reidar Harju)
Men en vesentlig avveining, forteller paret, var nærhet til en flyplass med direkterute til Oslo.
– Vi har barn begge to, og ønsker både å kunne få- og dra på besøk, uten at det blir for mye styr.
Tar med kvenflagget
Til tross for det planlagte miljøskiftet later det ikke til at Harju har planer om å legge sitt kvenske engasjement på hylla.
Han har blant annet, allerede før sekken er pakket, rukket å lufte interessen for etablering av et kvensk lokallag i Sør-Varanger.
– Jeg ser for meg et lag som kan knyttes til Norske kveners forbund, sier han.
Interessen så langt har ikke vært overveldende, men han skal likevel gi ideen en sjanse og snakke med folk, etter hvert som han får landet.
Han er imidlertid klar over at ikke alle i området er like komfortable med kven-begrepet, forteller han. Samtidig tror han på gjensidig respekt for folks identitetsoppfatning, og brobygging, og at akkurat det kommer til å gå helt fint.
Harju sier også at det ikke er så mange kvenflagg å skue i Bugøynes.
– Enda i alle fall, humrer han, og legger til:
– Men det var det ikke i Vadsø eller Skallelv heller, om vi ser litt bakover. Nå ser man imidlertid mange av dem på sine dager.
Arkiivista/Fra arkivet:
