Saunamysteriet (del 3): – Et fremmed element

Ett av de aller siste bildene av saunaen, tatt på høstparten i 1990 (ukjent fotograf) i forbindelse med utarbeidelse av en tilstandsrapport. Her kan det se ut som at torvtaket på hoveddelen har begynt å gi etter. Bildet er bearbeidet. (Foto: Tilstandsrapport, 1990)

 

Mye tyder på at saunaen fortsatt sto sentralt i Olderdalen i mange tiår etter krigen. Men så ble den sporløst borte, og «ingen» vet hvor den tok veien.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Her følger del 3 av 3 om Saunamysteriet.

 

– Det ble gjort en tilstandsrapport av saunaen i 1990.

Det informerer Hans Erik Olsen fra Nord-Troms museum om per telefon overfor Ruijan Kaiku.

I hendene holder han rapporten, forteller han, og opplyser om at det var Tore Hauge som på dette tidspunktet var museumsbestyrer.

Rapporten er i sin tid utarbeidet i forbindelse med et kurs i restaureringsarbeid ved AMO-senteret – på oppdrag fra museet.

Hans Erik Olsen ved Nord-Troms museum gjorde oss kjent med tilstandsrapporten «Sauna i Olderdalen» fra 1990. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Saunaen var da et objekt for restaurering, kan Olsen fortelle, og sier at rapporten tilsynelatende er utarbeidet av kursdeltakerne.

En av kursdeltakerne

Ruijan Kaiku tar turen innom for å se rapporten med egne øyne.

Den er håndskrevet, datert 24. oktober 1990, og innehar en rekke sorthvite bilder av den aktuelle saunaen – fra nær sagt alle kanter.

Den er, som Olsen antydet, «signert» av fem personer som ser ut til å ha vært deltakere på kurset.

Her er forsiden til rapporten, fra Nord-Troms museums arkiv, med et håndtegnet bilde av saunaen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

En av disse er Kjell Einar Olsen fra Olderdalen – og vi er derfor raskt på tråden til han.

Han påpeker tidlig i samtalen at det er over tredve år siden kurset ble avholdt, og sier at han verken husker noe fra det, eller hvem som var med.

Et annet navn på lista er Nils Samuelsen i Kåfjorddalen, som i dag er et velkjent navn i regionen når det gjelder restaurering av eldre bygninger.

Når vi etter hvert får tak i riktig mann, sier han at han husker litt, og at han har anledning å møte oss den samme dagen.

Kanskje han har noe å bidra med?

Ble plukket ned

– Jeg var på det AMO-kurset, og mener det var i 1990, bekrefter Samuelsen når vi treffer ham.

Det første oppdraget var å plukke ned saunaen, opplyser han.

En novemberdag i 2025 møter vi Nils Samuelsen som var en av deltakerne på restaureringskurs i 1990. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Ifølge ham var den i dårlig tilstand.

– En del av kurset var å dokumentere dette. Vi tok en god del bilder også, og skrev en rapport om det.

Han mener at den ene delen var laftet av older, og at dette var den eldste delen.

– Jeg tror nok det var en røykbadstu, for det var en del stein inni den. Det var også et halvt rør av metall som de fyrte inni, og så var det stein oppå som skulle bli varm, forteller han.

Den andre delen, med buet tak, tror han har kommet til hoveddelen i ettertid.

– Hvilken misjon den delen skulle ha, det vet jeg ikke, men kanskje det ble litt trangt med kun den tømmerdelen, undrer han.

Han forteller at saunaen, etter at den var plukket ned, ble lagret inne på AMO-senteret.

– Der er det en ganske stor sal, og jeg husker at den ble lagt mot nordveggen. Den ble numerert med papirlapper som var festet til hver enkelt stokk, minnes han.

Og hva som har skjedd med den etterpå, sier han, det aner han ikke.

– Mer vet ikke jeg, for det var mitt første og eneste møte med den badstua.

Samuelsen sier videre at han ikke kjenner til noen eventuell forhistorie for saunaens vedkommende.

Men det gjør heldigvis den forannevnte rapporten:

Opprinnelig bopel?

Kursdeltakerne har intervjuet flere av de eldre i bygda for å finne bakgrunnshistorikken til bygningen.

Ifølge rapporten skal bygget først ha vært oppført på Ysteby (Junttaniemi på kvensk), like nord om Olderdalen:

«Bygningen ble oppført på Ysteby på midten av 1800-tallet. Det er uvisst hvor i Ysteby den har stått, men den siste kjente eier av bygningen, mens den stod der, var etter det vi har bragt på det rene Gindo Hansen», heter det.

Etter det Ruijan Kaiku har klart å finne av slektsopplysninger på nettet, skal det dreie seg om Kristine «Gindo» Hansen (1893 – 1957), født Soleng.

På kirkegården i Olderdalen hviler Kristine O. Hansen og Hans J. Hansen. (Kuva: Svein Arild Soleng)

Etter det vi forstår var hennes mann, Hans Hansen, fra Ysteby.

«Av det overstående går det fram at huset har vært brukt som bolig mens det sto på Ysteby.»

Videre står det, slik også Henrik Albrigtsen antydet, at huset ble kjøpt etter krigen av Emil Stefanussen, sønnen til Stefanus Pettersen og bestefaren til før omtalte Linnea Ervasti.

I rapporten står årstallet 1947 oppført, med et spørsmålstegn bakom.

«Det var da påbygd i begge ender», står det.

Skulle remonteres

Før saunaen ble tatt ned i 1990 ble det, ifølge rapporten, søkt til teknisk etat om riving. Søknaden ble godkjent.

I tillegg viser rapporten at Ingrid Johansen på dette tidspunktet var «den rettmessige eier av bygningen.» Dette i en signert fullmakt som er vedlagt, der også hun gir tillatelse til rivinga.

Deretter skulle den remonteres på eget fundament innendørs, opplyses det, dette «som et ledd i kursets praksis.»

Det var Emil Stefanussen, sønnen til Stefanus Pettersen, som på midten av 40-tallet kjøpte bygningen som siden ble brukt som sauna. (Kuva: Fra Linnea Ervastis fotoalbum)

Avslutningsivs i rapportens konklusjon står det følgende:

«Om bygningen skal føres tilbake som bolig eller badstue overlater vi til museet å avgjøre.»

Det ble det tilsynelatende ingenting av.

Tatt til Kvenparken

Ruijan Kaiku har også forsøkt å finne ut hvor de fysiske delene ble av etter at saunaen ble stablet innendørs.

En som har brukt mye av arbeidslivet sitt nettopp på kultursenteret er dagens biblioteksjef, Arne Steinnes, som har vært til og fra helt siden 1987.

– Jeg kan ikke huske å ha sett noe inne på senteret, og aner heller ikke når det kan ha blitt fjernet, sier han.

Arne Steinnes. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Det eneste også han har sett, naturligvis, er de buede takplatene som har ligget på utsiden.

Disse, forteller han, er høsten 2026 blitt tatt hånd om av Kåfjord kvenforening, etter 36 år på marka.

Styremedlem i foreninga, Svein Arild Soleng, bekrefter dette overfor Ruijan Kaiku.

– Vi har bragt det til Kvenparken, sier han.

I første omgang, sier han, er tanken å stelle med dem og sette de opp i tilknytning til ei sittegruppe i parken.

– For oss handler det først og fremst om å ta vare på dem.

Fremmed element

Hvorvidt materialet som ble stablet innendørs – eller deler av det – fortsatt finnes noen steder, har vi ikke lyktes å finne ut av.

Nils Samuelsen er imidlertid klar på hvorfor de ble stablet der, framfor å stable bygget opp igjen:

– Bygningen var i dårlig forfatning og det var mye råte. Den sto til nedfalls, og det gikk ikke an å rette den.

– Da måtte det i alle fall ha blitt en tro kopi, legger han til.

Ett av de aller siste bildene av saunaen, tatt på høstparten i 1990 (ukjent fotograf) i forbindelse med utarbeidelse av en tilstandsrapport. Her kan det se ut som at torvtaket på hoveddelen har begynt å gi etter. Bildet er bearbeidet. (Foto: Tilstandsrapport, 1990)

I tillegg, sier han, sto den antakelig litt «i veien» der den sto, like ved inngangen til AMO-senteret.

– Det ble nok ansett som et fremmed element der, etter at senteret kom, avrunder Samuelsen.