«Selv lærte jeg absolutt ingenting om min egen kultur»

Bård Magne Pedersen holdt «dagens tale». (Kuva/Foto: Pål Vegard Eriksen)

 

– Bestefar og bestemor hadde ti barn. Ingen av dem fikk lære seg språket, sa assisterende statsforvalter, Bård Magne Pedersen, i sin åpenhjertig tale på Kvenfolkets dag i Nordreisa.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

På Kvenfolkets dag 16. mars inviterte Nordreisa kommune til markering med et fyldig program på Halti kulturscene på Storslett/Hansinkenttä.

I tillegg til dagens tale v/assisterende statsforvalter Bård Magne Pedersen, fikk de frammøtte oppleve innslag med barn fra Itu teatterilapset, musikalsk innslag fra Nordreisa kulturskole, foredrag om tjærebrenning v/Nordreisa same- og kvenforening, en teaser på «Det usynlige folket» v/Kvääniteatteri og en digital hilsen fra teatersjef Frank Jørstad, samt digital hilsen fra statsminister Jonas Gahr Støre.

Bård Magne Pedersen innledet sin tale ved å gjengi noe Hans majestet Kong Harald sa under åpningen av Sametinget i oktober: «Vi har ikke vært så klok i gamle dager. Da hjelper det kanskje litt med markeringer som dette».

Lærte ingenting om egen bakgrunn

Pedersen, som selv er fra Sørkjosen/Rässikäinen, snakket om fornorskningspolitikken og det faktum at han selv aldri lærte noe om sin egen språklige- og kulturelle bakgrunn gjennom oppveksten i Nordreisa.

– Fornorskningen er betegnelsen på den assimilasjonspolitikken norske myndigheter drev ovenfor samer og kvener og norskfinnene. Denne fornorskningen startet allerede på 1700-tallet og ble utvalgt politikk og forvaltning fra 1851, sa han.

– I 1902 ble jordsalgsloven innført, og denne gjalt faktisk helt til 1965. Det er ikke så lenge siden. Og den sa at dersom man skulle få kjøpe jord, måtte man både tale, lese og skrive norsk. Slik var det.

– Og den politikken, som egentlig varte inn på 1980-tallet, kjenner jo alle vi som vaks opp i Nord-Troms. Selv lærte jeg absolutt ingenting om min egen kultur, om det språket og den bakgrunnen jeg hadde og var en del av, gjennnom min oppvekst og tolv års skolegang. Verken om språket eller kulturen.

– En østerisk filosoft, Ludwig Wittgenstein, som levde fra 1889 til 1951, han skrev en gang: «grensene for mitt språk er grensene for min verden». Det gir grunnlag for ettertanke. Våre egne forestillinger om grensen for vår verden, ble sterkt avgrenset i en årrekke der norsk var det eneste tillatte språket.

– Min bestefar snakket kvensk, og bodde rett bak bensinstasjonen til Einar Olsen i Sørkjosen. Han ble gjerne hentet hvis det var betalingstrøbbel med finske turister som kom forbi. Bestefar og bestemor hadde ti barn. Ingen av de fikk lære seg språket, sa Pedersen.

Opplever et paradigmeskifte

Videre kom Pedersen inn på revitaliseringsarbeidet som har pågått en tid og omtalte de endringene hans ser som et paradigmeskifte.

– Her på huset har vi kvenkultursenteret, som allerede har vært i virksomhet i mer enn tolv år, og det er ikke vanskelig å se at det bærer frukter og resultater av det og den aktiviteten som har vært rundt. Åpenheten og kunnskapen om kvenkulturen er blitt helt annerledes nå, enn da jeg bodde her, sa han.

– I Nordreisa har det vokst fram både språklige og kulturelle aktiviteter som markerer et tidsskille i «tre stammers møte». Eksemplene er mange: De kvenske kulturdagene Paaskiviikko og Kyläpeli som har pågått i en årrekke. I fjor ble også kventeateret etablert. Gratulerer med det, det er nok en milepæl som er nådd. En stor seier er også et framskritt.

– Den endringen vi ser er et uttrykk for det jeg vil betegne som et paradigmeskifte, og det er veldig interessant å konstatere.

– Alt som har skjedd gjennom de siste ti årene i Nordreisa kan godt betegnes som «den kvenske våren», en kulturell oppvåkning i Nord-Troms etter 150 år med strengt, norskspråklig regime, som har satt spor som nærmest er umulig å viske bort, sa Pedersen.

Trakk fram ildsjeler og ungdom

– For min del er det ikke til å unngå å nevne ildsjeler som for eksempel Inger Birkelund, og hennes uttrettelige arbeid gjennom mange år, sa Pedersen.

– Ildsjeler betyr mye, og har bygd stein på stein når det gjelder det kvenske. De har vært kreative, utfoldende og har fått tillitt, oppmerksomhet og støtte til sitt arbeid. Noen vil nok si at «det har vært en lang natts ferd mot dag».

– Det vokser opp en ungdomsgenerasjon som står trygt og stolt på sin kulturelle bakgrunn, som ønsker å ta tilbake språket og som ønsker å lære seg om den kulturen de ikke har hørt så mye om. Min oppfatning er at den generasjonen viser vei inn i framtiden. Det gir tro på at det går riktig vei, sa Pedersen.