Skogfinsk konsolidering: Slik kom de til Norge

Svedjebruk kalles også svijordbruk, hvilket man definitivt driver med på dette sota motivet fra forgangen tid. Jordbruksmetoden krever store arealer, noe blant andre den svenske hertug Karl hadde. Svedjebruk ble med suksess praktisert av skogfinner på svensk og norsk side til begynnelsen av 1900-tallet. Bildet heter Raatajat rahanalaiset, «Trälar under penningen» og er laget av Eero Järnefelt, 1893. Det henger i dag i Finlands nasjonalgalleri. (Foto: Falt i det fri, public domain)

 

Lokket vestover av skattefritak og upløyd mark migrerte de opprinnelige savolaksianerne først gjennom Sverige.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Den tolvte august i år skal Sannhets- og forsoningskommisjonen møtes i det som er et sentralt område for skogfinsk historie og kultur.

Les også: Møtes ved foten av Finnskogen

Samtidig er mange usikre på hvem skogfinnene var og er, og hvilke områder vi geografisk snakker om. Vi har sett på saken, og funnet at betegnelsen skogfinner i dag brukes om etterkommerne av finner som innvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene. Med andre ord, skogfinnene kom opprinnelig fra Finland via Sverige til Norge, noe som naturligvis har med geografien å gjøre. Kun lengst nord i Troms og Finnmark var det mulig å ankomme Ruija østfra uten først å ta seg gjennom Sverige, med den forskjell at innvandrende finner her oppe ble kalt kvener.

Ruijan Kaiku har tidligere skrevet om en jordbruksteknikk kalt svedjebruk. Jorden anrikes med aske ved å brenne ned vegetasjonen, og når jordsmonnet igjen har lite næringssalter, flytter man til et nytt areal som i sin tur svis av og dyrkes. Dette gir et «bevegelig» jordbruk, velegnet for kolonialisering av folketomme landskap.

Vil du lære mer om skogfinnene?

Og nettopp slik svedjeteknikk var de gode på, de østfinske folkegruppene som for drøyt et halvt tusen år siden tok for seg av barskogskledde og ubebodde områder i de indre delene av sørøstre Finland. Herfra fortsatte de videre, blant annet vestover og inn i Sverige. Store norske leksikon setter migrasjonen også i samband med den blivende svenskekongenes ønske om å befolke det sparsomt befolkete området han eide i midt-Sverige. Kong Karl den niende var da hertug, og så for seg nye skatteinntekter fra svedjekyndige finner. Dette var rundt år 1600, han lovet hele seks år uten skatt for dem som bosatte seg. Slik, heter det seg, ble også grenseskogene mot Norge befolket. Av opprinnelige finner fra det som i dag er Finland.

Innvandringen til Norge kom for alvor i gang for rundt 380 år siden, fra rundt 1640. Finnene bosatte seg over store deler av østlandsområdet – langs svenskegrensen fra nordre Østfold til Trysil, men også så langt vest som Hadeland og Drammens-området. Leksikonet opplyser:

«De fleste som kom var født i Sverige. I områdene langs grensen, som etter hvert ble kalt Finnskogene, ble det finske befolkningsinnslaget så betydelig at språket enkelte steder var i bruk helt til midten av 1900-tallet.»

Språket er i dag borte, men fins på gamle lydopptak. Det opplyses å være en gammel savolaksisk dialekt, noe som ikke er mer mystisk enn at det stammer fra området Savolax sentralt i det sydlige og østlige Finland. Det var herfra de opprinnelig vandret ut, de som senere havnet i Sverige og i Norge og som ble til minoriteten skogfinner. Hos oss ble de anerkjent som nasjonal minoritet i 1998, sammen med kvener, rom, romani og jøder.

Finnskogen, Suomalaismetsäs, har som navnet antyder mye skog. Både på norsk og svensk side; et sammenhengende og spredt befolket barskogsområde fra Solør i Glåmdalen i Innlandet fylke, og helt over til Värmland i Sverige. Nordover danner Trysil-Finnskog grense. Områdets uoffisielle sentrum på norsk side, er Svullrya i Grue kommune. Et navn vi forbinder med et stort årlig arrangement:

Velkommen til Finnskogdagene

Vi forbinder Grue også med Norsk Skogfinsk Museum, Norjan Metsäsuomalaismuseo, de har den betegnende adressen Furubergsvegen 42, Grue Finnskog. Museet har i lange tider kjempet for eget flaggskip i form av nytt og påkostet bygg, noe de etter alle solemerker skal lykkes med, selv om straka vegen stadig har fartsdumper:

Pengestøtten uteblir, nå står driften i fare

Museet er en såkalt konsolidering av fire eldre kulturverninstitusjoner. Konsolidering betyr at flere enheter samles under en. Det betyr at et eget bygg er desto viktigere, fordi det skogfinske i dag kan framstå som noe «spredt og diffust.» Et stort og staselig bygg må antas å virke sterkt samlende for så vel den innenlandske som den «turistlige» bevisstheten om det skogfinske. Norsk Skogfinsk Museum ble stiftet på tampen av 2005, der fire institusjoner gikk sammen. Disse er Gruetunet Museum, Finnetunet, Austmarka Historielag  og Åsnes Finnskog Historielag. De to første ble etablert så tidlig som i 1942, de to siste henholdsvis i 1977 og 1990. Fra museet kan vi lese at:

«Konsolideringen til Norsk Skogfinsk Museum i 2005 samlet disse eldre institusjonenes krefter til større økonomi og innsatser, samtidig som de gamle institusjonene fremdeles driver sin virksomhet ved sine anlegg og besøkssteder.»