Skulle ønske de ble oppmuntret til å lære kvensk

Søsknene Rolf, Kjellrun og Lisa Wilhelmsen utenfor deres barndomshjem i Vækker. (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

I oppveksten fikk ikke Rolf, Kjellrun og Lisa Wilhelmsen lære kvensk. Søsknene fra Vækker forteller hvordan de har kjent dette tapet på ulike måter.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

I den lille vakre bygda Vækker utenfor Børselv vokste søskenflokken Wilhelmsen opp. Mor var fra Billefjord og hadde samisk som morsmål, mens far hadde kvensk som sitt hjemmespråk. Ingen av de syv barna deres fikk lære disse språkene i oppveksten. Alt skulle foregå på norsk både hjemme og på skolen.

– Det at vi kun skulle lære norsk lå nok i tiden og kom fra generasjonen før oss med tanker om at vårt språk var unødvendig og bare ville forsinke oss i læringa. Men i dag ser jeg jo det helt motsatt. Hvor enkelt ville det ikke ha vært og lært oss språket den gang når det var så mange språkbrukere i bygda? Det er jo en skatt som er gått tapt, konstaterer eldstemann Rolf.

Han syns det er flott at man prøver å gjenskape og revitalisere det kvenske språket i dag, men han frykter at det er en generasjon eller to for sent.

– Hadde vi fått lære språket i oppveksten ville det vært så mye lettere for oss å bevare det, men fornorskingen var satt i system og det kvenske skulle bort. Og det fungerte, og det syns jeg er virkelig synd, sier han.

Liten luring under bordet
I barndommen var kjøkkenbordet det viktigste stedet for innputt av språket.

– Det var her alle samlet seg, og rundt kjøkkenbordet vårt var det rett og slett trespråklig, forteller han.

– Mamma som hadde samisk som sitt morsmål følte nok seg litt utenfor siden det kvenske sto så sterkt her i bygda, men hun var en kvikk dame som raskt kom inn i det.

Hun lærte seg kvensk, men hun snakket det ikke. Vår pappa hadde kvensk som morsmål, men vi barna skulle ikke lære det, sier Rolf som likevel klarte å lure seg til å lære noen ord.

– Jeg har jo alltid vært ulydig, så selv om vi ikke skulle snakke samisk eller kvensk klarte jeg å lære meg litt av begge deler ved å leke med barna på internatet og ved å lytte til de voksne som satt rundt kjøkkenbordet, forteller han, og minnes tider der han satt under kjøkkenbordet med ørene på stilk for å få med seg det spennende de voksne snakket om.

Sorg over språktap
Dessverre føler han nå at han ikke kan nok kvensk eller samisk til å føre en skikkelig samtale på foreldrenes morsmål.

– Men jeg kan litt, og det har jeg lært blant annet på internatet og ved lek. I klasserommet var det ikke lov å snakke kvensk, og kvenskopplæring var ikke tema på skolen en gang, sier han.

Rolf innrømmer at han kjenner tap ved tanken på ikke å ha få lært kvensk.

– Selvfølgelig. Hadde jeg fått lært det i barndommen kunne språket kommet så lett fordi det var så mange her som brukte språket daglig. Det å lære kvensk ville heller ikke ha forstyrret noe annen læring fordi det ville vært naturlig med oss, mener han.

Valgte heller nynorsk
Heller ikke nestyngste søster Kjellrun fikk lære kvensk på skolen.

– Vi lærte bare norsk, men forsto noen ord og fraser på både kvensk og samisk, sier hun.

Kjellrun forteller at da det etter hvert fikk velge mellom samisk, finsk eller nynorsk på skolen, så valgte hun det siste.

– Det føltes aldri aktuelt for meg å velge finsk eller samisk, og foreldrene mine syntes også det var helt greit, sier hun.

Lillesøster Lisa kan fortelle en lignende historie:

– Jeg kan huske at rundt tredje klasse ble Børselv den første trespråklige skolen, og man kunne velge samisk eller kvensk som sidemål. Da valgte jeg nynorsk litt «på f» og litt utfra hvilke lærere jeg likte eller ikke likte, innrømmer hun.

– Hvis jeg skulle ønske at noe var annerledes så skulle det vært at vi ble pushet litt til å velge samisk eller kvensk, sier Lisa.

Kjenner ikke savn
Kjellrun sier at hun i etterpåklokskapen lys skulle ønske at de ble oppfordret til å velge samisk eller kvensk, men at hun egentlig ikke har kjent på det store savnet.

– Jeg lever veldig godt med det jeg har, og jeg opplever at jeg har min ganske trygge kulturelle identitet selv om jeg ikke kan kvensk. Det er også lite sannsynlig at jeg kommer til å lære meg det nå i voksen alder.

Ifølge henne er ikke språket den eneste frelse til trygg identitet.

– Det finnes også andre ting, og jeg syns ikke at man skal behøve å ta på seg større byrder enn det som er nødvendig. Selv om språk er viktig, syns jeg man må kunne frigjøre seg fra tanken om at språk er det eneste saliggjørende. Jeg synes samtidig at det er artig å høre at så mange lærer kvensk nå, som for eksempel Lisa sine unger som har gått på språkreir. Jeg er veldig stolt av det, smiler hun.

Barn med språkengasjement
Yngstesøster Lisa har vært bevisst på at hennes to barn skulle få lære kvensk. Barna Margrete og Johannes har også bidratt på en kvensk barneplate.

– Da de gikk i barnehagen ble språkreiret i Lakselv startet opp, og de har begge vært med fra begynnelsen av. De likte det og ville gjerne fortsette, så de begynte på skolen fortsatte de å ha kvensk, og det sier de at de ønsker videre, smiler hun.

– Samtidig vet jeg jo at etter hvert som de blir større blir det nok lett for de å kutte det kvenske ut, men jeg håper virkelig at de vil ta det med videre og at de ser den verdien i dette som jeg gjør. Det er jo veldig artig å høre, særlig Johannes på åtte år, bli fortvilet over at andre unger ikke synes at kvensk er like viktig som det han gjør. Han blir helt rystet, for han er jo lært opp til at han er med på å redde det kvenske språket, og det at ikke andre synes at dette er viktig synes han er veldig rart, forteller hun.

Vanskelig i voksen alder
Selv har Lisa prøvd å lære seg både kvensk og samisk i voksen alder, men har kjent på at det har vært vanskelig.

– Det har gått sånn så som så, og det har blitt litt suppe for meg. Jeg har også kjent på at det har vært litt sårt å se hvor raskt ungene har gått forbi meg språkmessig. Når de spør meg hva betyr «det og det» på kvensk, så kan jeg ikke svare. I stedet vet jeg hva det heter på engelsk og fransk, og kanskje til og med tysk. Men altså ikke på kvensk. Det syns jeg er sårt, konstaterer hun.

Hun framholder at hun ikke kjenner noe skam eller tvang i forhold til at hun ikke har lært språket.

– Men jeg pleier å tenke at det dummeste jeg gjorde før jeg var tolv år var å velge nynorsk. Mye enkel språklæring har gått tapt på grunn av det valget, og jeg kunne vært med på den bølgen som startet da. I stedet kommer jeg heller 30-40 år senere og prøver å henge med. Det er trist, men jeg lever godt likevel, medgir hun.