På dagens høringsmøte på Stortinget la generalsekretær i Norske kveners forbund, Vilde Christoffersen Walsø, fram noen av forbundets forslag til forsoning. (Skjermbilde, Sannhets- og forsoningskommisjonen)

 

– Medbestemmelse i beslutninger som angår oss er en forutsetning for at arbeidet med forsoning skal lykkes, sa Walsø.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Kvenene er ett av de opprinnelige folkene i Norge og på Nordkalotten. Kvenfolkets tradisjonelle, kulturelle og språklige leveområde er fra Bottenviken og nordover til Ishavet. I østlig og vestlig retning fra Lofoten til Kolahalvøya. Slik innledet generalsekretær Vilde Christoffersen Walsø i Norske kveners forbund sin del av høringsinnlegget hos Sannhets og forsoningskommisjonen i dagens høringsmøte på Stortinget.

Må øke kunnskapen i samfunnet

– I dag bor det kvener i hele Norge, og vi har aktive kvenske miljøer fra Vadsø i nord til Tønsberg i sør. Jeg tar med dette, fordi det er veldig få som vet hvem vi kvener er. Det er veldig få som vet at kvener i det hele tatt finnes, fortsatte hun.

– Vi ser at diskusjoner om kvener i offentlige kanaler i stor grad er preget av kunnskapsløshet og fordommer. Den siste tiden har vi sett eksempler på at kvener som uttaler seg i offentligheten blir utsatt for nedsettende og harselerende kommentarer.

Les også: Høringsmøte gikk kvenene hus forbi

– Vi er bekymret for at denne utviklingen fører til at kvener lar vær å uttale seg offentlig. Fordi responsen over tid rett og slett blir for belastende. Kommentarene bunner i stor grad i manglende kunnskap, og viser at kunnskap om vår historie, vårt språk, og vår kultur må styrkes i samfunnet, sa Walsø.


Kommisjonsleder Høybråten følger nøye med når Walsø har ordet. (Skjermbilde, Sannhets og forsoningskommisjonen).

Kritisk språksituasjon

– Kvensk er et opprinnelig språk på Nordkalotten, og et gammelt østersjøfinsk språk. Det er beslektet med meänkieli i Sverige og med nordfinske dialekter. Kvensk og meänkieli er kvenenes egen minoritetsspråk, og må ikke forveksles med riksfinsk i Finland, sa Walsø, før hun fortsatte retorisk:

– I 2005 anerkjente norske myndigheter kvensk som et eget språk i Norge, under Europarådets språkpakt. Gjennom språkloven fra 2021 ble denne statusen bekreftet ved at loven sidestiller kvensk, romani og romanes med norsk som språklig og kulturelt uttrykk.

– Den anerkjennelsen av det kvenske språket er positivt, men situasjonen for kvensk er likevel kritisk. Eldia-prosjektet, et forskningsprosjekt om europeiske minoritetsspråk, har ført opp kvensk som ett av de aller mest truede språkene i Europa. I deres vurdering fra 2013 kommer det fram at dersom ikke betydelige tiltak settes inn, så vil kvensk språk dø ut innen kort tid. Dette er ti år siden, og situasjonen er like kritisk i dag, i 2023, sa hun videre.

Mer forpliktelse

Walsø dro så fram et poeng om at både manglende urfolksstatus på den ene siden, og det påklistrede innvandrerstempelet på den andre siden, brukes mot kvenene alt etter når det passer:

– Alle vi som sitter her i dag, kjenner årsaken til at det kvenske språket står i fare for å dø ut. Det er den langvarige fornorskningspolitikken, som norske myndigheter har ført mot kvenene gjennom flere generasjoner. Politikk som har påført skam over egen identitet, og tap av språk, kultur og næringsgrunnlag.

– Kvenene har gjennom denne perioden, og blir fortsatt i dag, omtalt som innvandrere i Norge. Det er ingenting galt med å være innvandrer, og vandringen er en del av vår bakgrunn, på samme måte som andre mennesker. Men, det er et problem når det brukes som argument mot at vi kvener skal ha en reell mulighet til å ta tilbake språket vårt, sa hun, før hun fortsatte:

– Vi i Norske kveners forbund har bedt om at alle kvenske barn i Norge skal ha rett til å lære kvensk. Det er både rettferdig og rimelig, ettersom vi har status som nasjonal minoritet og kvensk språk er regnet som et eget språk i Norge. Statusene hjelper imidlertid lite når våre anbefalinger og våre krav blir avfeid på bakgrunn av at vi ikke har status som urfolk.

– For at det skal bli en forsoning, så er det avgjørende at de rettighetene og de behovene kvenene har, og de konsekvensene av fornorskningen som vi lever med, blir tatt alvorlig og at de rettes opp. Vi må få mulighet til å ta tilbake språket vårt. Kvenene må ha en reell mulighet til å lære og til å bruke språket vårt. For å oppnå dette, må norske myndigheter forplikte seg mer, sa generalsekretæren.

Hun mener de myndighetene kan starte med å løfte språket opp ett hakk i språkcharteret:

– De må heve kvenske språk til nivå III i det europeiske språkcharteret, på samme måte som søsterspråket meänkieli i Sverige og de samiske språkene i Norge, sa hun.

Hele utdanningsløpet

– For at kvenske barn i Norge skal oppleve at språket deres har betydning, så er det viktig å gi de denne anerkjennelsen fra de er små. Barnehagene påvirker valgene som barna tar når de begynner på skolen, og det er nødvendig å få på plass gode tiltak for kvenske barn allerede i barnehagen, slo hun fast.

– I dag er det bare elever i Troms og Finnmark som har rett til opplæring i kvensk språk i grunnskolen. Samtidig er det stor mangel på kvensklærere. Det gjør at selv elever som har rett til opplæring i kvensk, sjelden har et reellt tilbud. For å øke antallet lærerstudenter med nødvendig kvenskkompetanse, så er det nødvendig å utvide retten til kvenskopplæring til å gjelde også i videregående skole.

– I tillegg, må selvfølgelig retten til opplæring gjelde for alle kvenske elever i hele landet. Det må også utarbeides en helhetlig plan for arbeidet med kvensk språk, gjeldende fra barnehage til høyere utdanningsnivå, sa Walsø.

Medbestemmelse viktig

– Og kvenene må selv være en del av dette arbeidet. Det er vi som lever med konsekvensene av fornorskningspolitikken, og det er vi som vet hvilke tiltak som nytter. Dette er nødvendig for å gi kvenene muligheten til å ta språket tilbake. Medbestemmelse i beslutninger som angår oss er en forutsetning for at arbeidet med forsoning skal lykkes, avsluttet generalsekretær Walsø.