Utstillingen til Ragnhild Margretha Taranger Krüger står i hele september, samt åpen hver søndag kl 13 til 16. (Kuva/foto: Ragnhild Margretha Tarangen Krüger/ramalamadama.blogspot.com)

 

Missä kotona oon? Hvor er hjemme?

 

Ingrid Aslaksen
ingrid@ruijan-kaiku.no

 

Søndag 4. september åpner utstillingen “Missä kotona oon” i Mølleparken på Tau, framgår det i ei pressemelding fra Ragnhild Margretha Taranger Krüger. Hun skal vise frem maleri iblandet broderi.

– Jeg jobber med min kvenske familiehistorie. Mine oldeforeldre kom fra Finland på 1800-tallet. Det var mange tusen som kom fra Finland til Troms og Finnmark på denne tida. De ble kalt kvener. Kvenene kom av flere grunner, men viktigst var kanskje at det i 1860-årene var uår i flere år på rad. Frosten tok avlingene og folk sultet. Min oldefar kom også fordi han ville unnslippe russisk militærtjeneste. Finland var på denne tiden under Russland, sier Krüger, som videre forteller at hun jobber intuitivt med maleri.

– Det vil si at jeg ikke har en plan, men bare begynner å male og se hva som dukker opp i maleriene.

Utstillingen handler om migrasjon, språk og identitet. Dette er det samme for alle som kommer hit fra andre land.

– Da jeg begynte å jobbe med denne utstillingen dukket de kvenske ordene som jeg har lært eller hørt av min bestemor og mor opp i bildene. Jeg begynte å tenke på min oldemor Brita-Stina Törmänen, som kom fra Kuusamo i Finland. Da hun var 14 år mistet hun moren sin, kanskje i barsel. Moren fødte sitt fjerde barn dette året. Jeg så for meg hvordan Brita-Stina sikkert måtte ta over omsorgen for småsøsknene sine og stelle hjemmet, mens farne prøvde å skaffe mat til familien. Like etter at tippoldemor døde, reiste de til landet ved ishavet som de kalt Ruija. Dette er en betegnelse som ble brukt for Finnmark og Nord-Troms, sier Krüger.

Hun forteller om hva de hadde hørt, at det fantes et land med masse fisk i fjorden, og der man kunne spise seg mett hver dag. Et land der sola aldri gikk ned, og der det var store uhyrer i sjøen. De visste ikke helt hva som var sant, men de hadde ikke så mye valg, så de forlot det trygge og kjente. Her startet den lange reisen deres. De reiste til fots, eller kanskje de fikk haike med noen samer. Enkelte sendte også ungene med samene til Ruija, i håp om at de kunne komme til noen som kunne berge dem.

– Denne folkevandringen er bakgrunnen for at det er mange folk som har finske etternavn, både i Nord-Troms og Finnmark. Lenge levde også det finske språket, som etter hvert utviklet seg til et eget språk, kvensk. Jeg husker godt at min bestemor snakket kvensk når hun fikk besøk av naboer.

Flere bilder fra Ragnhild Krügers hånd finner du her.

Fornorskningen traff hardt.

Etter hvert som fornorskningen kom, ble det uønsket og dumt å snakke kvensk. Helt fram til 1980 var det ikke lov å snakke kvensk i skolen.

– Derfor har ikke jeg og mange med meg lært språket, men nå er det mange som interesserer seg for kvensk språk og kultur, og vil ta det tilbake. Kvenene har blitt anerkjent som en minoritet i Norge, og kvensk er ett av våre fem minoritetsspråk.

Hun avslutter med å si at publikum er velkommen til å delta på åpningen, og annonserer at det blir kvensk sang ved utstilleren og hennes to venninner; Marianne Frantzen Hagen og Hege Tungland Langbakk.