Erling Aasheim (t.h.) og Pål Christensen, museumshåndverkere ved Norsk Skogfinsk Museum. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Ingen spiker, ingen moderne løsninger. På Finnetunet restaurerer håndverkerne bygningene slik skogfinnene gjorde for flere hundre år siden.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Vi har holdt på her på Skogfinsk Museum i en del år nå, blant annet med restaurering av de gamle bygningene på Finnetunet her på Svullrya, forteller museumshåndverker Erling Aasheim.
Tunet ved elva Rotna
Finnetunet består av typiske skogfinske bygninger som er flyttet hit og satt opp fra 1942 og utover.
Tunet ligger idyllisk til ved elva Rotna. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Røykstua til høyre i bildet er et naturlig midtpunkt på det historiske tunet. I forkant ser du et stabbur og ei bu. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
– Anlegget viser en finnegård slik den opprinnelig kunne ha sett ut. Røykstua er det sentrale huset, hvor folk levde og bodde.
Rundt røykstua finner vi blant annet låve, smie, rie, sauna, sommerfjøs og kvernhus. Kort sagt alt som hørte til en tradisjonell skogfinsk gård.
På området finnes også ei tjæremile og en vippebrønn.
– Alt krever forberedelser
– Under Finnskogdagene i juli brenner vi tjære her på gammelt vis, forteller Aasheim.
Tjæremila på tunet. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Det er Christensen og Aasheim som har ansvaret for å demonstrere den gamle håndverkstradisjonen med tjærebrenning, en kunnskap det ikke er mange som behersker i dag.
– Det er litt spesielt og krever en del forberedelser. Vi må blant annet ut og sanke tyrived og gjøre klart alt som trengs.
– Alt vi gjør krever forberedelser, legger Pål Christensen til.
Han peker opp på taket de to håndverkerne er i ferd med å restaurere. Et tidkrevende arbeid på alle måter.
Pål Christensen viser låvetaket de restaurerer i sommer. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Det er et møysommelig arbeid å legge om taket på den gamle låven på tradisjonelt vis. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Her ser du låven fra den andre siden. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Skogen er byggevarelageret
– Først må vi ut i skogen og hente stokker. Så må de barkes, tilpasses, spisses i endene og kappes til riktig lengde før de kan legges opp på taket, forklarer Aasheim.
Å restaurere gamle bygninger på tradisjonelt vis er tidkrevende arbeid, og det er strenge og klare retningslinjer for hvordan det skal gjøres.
– Men når skogfinnene greide det på 1600- og 1700-tallet, så får vi greie det i dag også, smiler han.
Christensen forklarer at denne måten å skjære til stokkene på, med spisse ender, sørger for svært god drenering. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Tak uten spiker
Skogfinnene var tradisjonelt særlig kjent for sine nevertak.
– Ellers i Norge er det mye torvtak, men her brukte de bjørkenever. Først la de små stokker som underlag, så bjørkenever, og deretter større stokker oppå. Alt ble holdt på plass med rotkroker og en kløyvd stokk nederst.
– Et slikt tak kunne bygges helt uten spiker, noe som var praktisk når man kom hit med bare øks og kniv. Det er denne opprinnelige taktypen vi restaurerer her nå.
Midt i bildet ser du rotkrokene Aasheim beskriver. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Senere kom en annen taktype i bruk.
– Da de fikk tilgang til tynne spikre på 1800-tallet, kunne de legge stikktak. Det er utskjærte granspon som spikres lagvis på taket. Det er litt lettere å bygge.
Valget er enkelt: gran
Christensen understreker at materialvalget er avgjørende.
– Vi bruker ikke furu, bare gran. Furua holder ikke.
– Den trekker mer vann, mens grana er langt mer holdbar, utdyper Aasheim.
Her er det altså ingen snarveier, ingen moderne triks. Bare gran, never og håndverk, slik skogfinnene gjorde det for flere hundre år siden.
Les også:
