Kvener i Porsanger: Elisabeth sammen med sin mor Inger-Lise Eieland under åpningen av Met olema ja tulema olemhaan – vi er kommer for å bli. (Foto: Arne Hauge)

 

Elisabeth Eieland syns det var moro å bli foreviget i utstillingskatalog pluss på en diger veggplakat.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

– Det har vært gøy å være med. Og lærerikt, sier Elisabet Eieland om det å være med på museumsutstillingen Met olema ja tulema olemhaan – vi er kommer for å bli. Lærerikt fordi hun har fått høre mange historier fra de andre som er med, de fleste født lenge før 2006, året hun selv kom til verden.

Til spørsmål om det var skummelt å stå så åpent fram, kalle seg kven og bli en del av en utstilling som mye mulig havner også hos Sannhetskommisjonen på Stortinget, sier hun kort og godt nei. Ikke skummelt i det hele tatt. Bare gøy.

Prate med bestemor

Til høsten starter Elisabeth på ungdomsskolen, da spøker det for mer av den fine kvenskundervisningen hun til nå har fått, i samtlige år på barneskolen. I dag kan hun en god del kvensk.

– Jeg skal prate med bestemor, så jeg ikke glemmer det jeg først har lært, sier Elisabeth, som til høsten får 2 klassevenner som også har lært kvensk på barneskolen.

– Lillebror lærer også kvensk på barneskolen, og mamma er ganske interessert, sier hun.

Må fortsatte å leve

At mamma er ganske interessert, viser seg å være en underdrivelse: Inger-Lise Eieland innrømmer at det nok er henne som har puffet datteren ut i det kvenske. Selv tilhører hun den uheldige generasjonen som ikke fikk lære språket, dette til tross for at kvensk var en viktig del av Inger-Lises oppvekst.

– Jeg vokste opp med ei mor som pratet det. Hun pratet kvensk med sin bror og med sine naboer, men det gikk likevel ikke over til oss. Derfor er dette et iherdig forsøk fra min side på å prøve å ikke la det dø ut, gjennom ungene mine. Jeg ønsker at de skal få kvensk gjennom sin mamma, som ikke fikk lært det, sier Inger-Lise.

– Jeg tror ikke kvensk kommer til å dø ut. Jeg tror vi greier det, sier dattera Elisabeth.

– Artig å være med på utstillingsprosjektet, sier Elisabeth. (Foto: Arne Hauge)