Nuorassa kohisee: Sterk, dramatisk og trist

Ovidia og Moses, spilt av henholdsvis Astrid Serine Hoel og Ørjan Steinsvik, . (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Anmeldelse: «Nuorassa kohisee/Sangen fra Rotsund» er kanskje ingen teaterforestilling der du vil gapskratte, men likefullt en forestilling som har så mye – som er verdt å se – for kvener så vel som ikke-kvener.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Lett på stumpen og kom deg til en scene nær deg som viser «Nuorassa kohisee/Sangen fra Rotsund», som Kvääniteatteri i disse dager turnerer med.

Det får være min varme anbefaling etter å ha sett premieren på Hansinkenttä/Storslett fredag 1. mars, sammen med en fullsatt sal på Halti kulturscene. Sterkt severdig for kvener og ikke-kvener.

Sann historie

Et viktig aspekt ved det hele er, etter mitt syn, at manusforfatter Rawdna Carita Eira har tatt utgangspunkt i en faktisk historie fra 1790-årenes Nord-Troms, i det daværende Skjervøygodset, hvis godseier het Ovidia Fredrikke Hysing. Senere også kjent som «Mor Lyng.»

Hendelsene, som i grove trekk består av tyveri, drap og fengsling, fant sted på proprietærgodset i Nuora/Rotsund, i det som i dag ligger i Nordreisa kommune.

Eira har både tatt utgangspunkt i lokalhistoriker Ernst Isaksens nedtegnelser, men har liketil gjort et dykk i historiske dokumenter. Også rettsdokumenter.

At en sann grunnhistorie presenteres gir i seg selv forestillinga ekstra dimensjon. Dette til tross for at en teaterforestilling nødvendigvis må fargelegges og krydres for å ha livets rett. Historien fra Rotsund er, for å bruke Torbjørn Svane Naimaks ord til Ruijan Kaiku etter premieren, en «alvorlig, dramatisk og trist historie», som innebærer drap av fem personer.

Det skal også nevnes at Eiras solide manus vant Ibsenprisen tilbake i 2012. I Nuorassa kohisee presenteres det samme manuset, bare i en fornyet og omskrevet drakt, der blant annet det kvenske språket, kulturen og historien er inkorporert.

Les også: – Formidling av ypperste klasse

Historien omhandler ikke kun de nevnte drapene som kvenguttene Mikkel og Moses utførte. Det handler også, som regissør Haukur Gunnarsson har uttalt overfor Ruijan Kaiku, om å søke forståelse i det bakenforliggende. For regissøren var det viktig at man ikke skulle forsvare ugjerningene, men forsøke å forstå – slik jeg tolker det – den samtiden og de forhold som rådde.

Det mener jeg Gunnarsson og teateret langt på vei har lyktes med.

Siste natt

Moses og Mikkel blir først fersket for et mer eller mindre alvorlig tyveri, og straffet til gangs. Langt hardere enn forbrytelsen burde tilsi, også hardere enn hva tilhørende dom la opp til.

De to bandittene gjør et par mislykkede rømningsforsøk, der til sammen fem personer må bøte med sine liv. Straffen blir nå enda hardere, og lenkene blir både flere og tykkere. Det ender med dødsdom.

«Nuorassa kohisee» er et kammerspill som tar for seg Moses’ siste natt. Det hele utspiller seg i Ovidias jordkjeller, der Moses har «god» selskap av Ovidia selv. Som den religiøse prestedatteren hun er, ønsker hun å gi ham sakramentet, før han skal søke audiens hos St. Peter.

Mellom dialogen dem imellom, som foregår på norsk, tas publikum med på monologene de fører hver for seg – på sine respektive språk – og får dermed noen tilbakeblikk i Moses’ liv. Det inkluderer også «tante Berret.»

Tante Berret, spilt av Anitta Suikkari, bidro sterkt til å få fram klasseskillet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Hun er i seg selv et fargerikt kapittel. En typisk hardhausa kjerring, med bein i nesa, som vet å berges med det lille som er. Det å se at andre lever et mer luksuriøst liv, samtidig som de går med nesa i sky overfor slike som henne, og kanskje til og med behandler henne dårligere enn hun tillater, bringer et slags hat fram i skumringen.

Dette hatet kommer fra nederste trinn på rangstigen, hele veien opp til det øverste, til makten og overklassen. Et hat som kan ha vært med på å påvirke de valgene hennes tantebarn, Moses, senere gjorde.

Et tydelig klasseskille, anno 1790-årene, framkommer på utmerket vís, ikke minst ved hjelp av veltalende kostymer.

Stille applaus

Applausen etter premiereforestillinga bar på ingen måter preg av en misfornøyd forsamling, tvert imot. Men underveis i forestillingen var det stille. Dørgende stille. Dersom noen hadde mista en knapp i amfiet denne kvelden, ville man merket det.

Jeg har imidlertid konkludert med at det var en lydhør forsamling. Som regissør Haukur Gunnarsson innrømmet overfor Ruijan Kaiku etter premieren; De humoristiske scenene, som i stor grad var tillagt tante Berret-scenene, bar få frukter.

Mangelen på publikumsreaksjoner underveis er imidlertid ikke noe tante Berret, spilt av Anitta Suikkari, kan klandres for. Det var nok mer det at den sterke historien, det tunge temaet, satte sitt preg på stemningen. Man kan kanskje snakke om en «trykket stemning» idet historien ble presentert.

Personlig var jeg nærme latter ved flere anledninger, men holdt igjen. Det skyldtes nok en uro for å virke upassende eller respektløs overfor den alvorstunge historien, denne sanne historien fra nærområdet. Og uroen for å være den eneste som lo, ikke minst, ga et stille bidrag også fra meg.

Av erfaring vet jeg at ulike publikumssammensetninger kan respondere helt ulikt på samme oppvisning. Kanskje vil reaksjonen være annerledes andre steder. Jeg ser for meg at «rette vedkommende» i et publikum kan være helt avgjørende i så måte, og kan i mange tilfeller bryte isen og dra resten av publikum med seg.

Gode prestasjoner

At Astrid Serine Hoel kan danse er ikke noe nytt, og i Nuorassa kohisee fikk vi et glimt av det. Særlig når de vonde følelsene Ovidia bærer på, hennes indre smertehelvete, skulle formidles ut til publikum gjennom en smertedans, der man nærmest kunne kjenne det vonde på egen kropp.

Astrid Serine Hoel utmerket seg på flere områder i rollen som Ovidia. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Hoel har også vist seg som en meget habil skuespiller gjennom hittil samtlige av Kvääniteatteri sine hovedoppsetninger, noe som i seg selv bekrefter hennes evner på scenen.

Men den kvinnen kan mer enn det. Gjennom flere salmer som hun gjorde solo i Nuorassa kohisee, fikk hun også vist fram en klokkeklar og praktfull sangstemme, som vi gjerne må få høre mer av i framtiden. Hvilken prøve skal teateret egentlig utsette henne for, som Astrid Serine ikke tar på strak arm?

Om jeg ble aldri så imponert av henne, ble jeg om mulig enda mer imponert over Ørjan Steinsvik i rollen som Moses. Det å ha en hovedrolle med mange handlinger og replikker kan være krevende nok i seg selv. Men det å skulle gjøre det samme, og samtidig veksle mellom et språk man kan og et språk man ikke kan; det er bare å ta av seg hatten og bøye seg i den.

Det ligger en enorm vilje og innsats bak dette. Og det er tøft gjort både av skuespilleren som har takket ja til en så omfattende utfordring, men også av Kvääniteatteri som har hatt troen på ham. Kvensktalende vokser ikke på trær, og spesielt ikke unge, kvensktalende skuespillere. Da måtte man også her tydd til noen med finskspråklig bakgrunn, men istedenfor velger man å utdanne sine egne.

Ørjan Steinsvik i rollen som Moses. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Den siste skuespilleren, Anitta Suikkari, hadde den minste rollen i form av tante Berret. Heller ikke hun gjorde seg vekk, på ingen måter. Til tross for at mange i publikum ville måtte ty til tekstingen mens hun snakket, ettersom tante Berret hovedsaklig snakket kvensk, fikk man god hjelp fra Suikkari i form av hennes gode stemmebruk, hennes anvendelige ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det var ikke så vanskelig å spore at det var rutine involvert i denne rollen.

Kulturopplevelse

Alt i alt en solid og profesjonell forestilling fra ende til annen, som kan gi hver og en noe å tenke på, sette følelsesregisteret på prøve og sette spikulatorkula i nyansemodus. Og jeg vil gjerne få gratulere Kvääniteatteri, som her byr på nok en kulturopplevelse på store og små scener i Ruija. Dere har klart det igjen, og det blir heldigvis ikke likt hver gang.

Det at Nuorassa kohisee bygger på en sann historie fra Skjervøygodsets hjerte, bør ikke hindre finnmarkinger og tromsøværinger å finne veien til scenen. Historien er like god, uavhengig av hvor man holder til, og det er et lite stykke nordnorsk historie som liketil kunne vært vist fram på Nationaltheatret i Oslo så vel som Den Nationale Scene i Bergen.

Les også: Klar med ti forestilliner på ni ulike steder

Jeg avslutter med min oppfordring innledningsvis: Lett på stumpen og kom deg til en scene nær deg som viser «Nuorassa kohisee/Sangen fra Rotsund», en forestilling som har så mye – som er verdt å se – for kvener så vel som ikke-kvener.