Finnetunet er et av Skogfinsk museums lokaliteter. (Foto: Skogfinsk museum)
Røykstuen er en av de mest karakteristiske stilene i den særegne skogfinske byggeskikken. Den alene kan ha vært grunnen til at tallet for spedbarnsdøde var lav hos skogfinnene.
Sander Larsson Framnes
sander@ruijan-kaiku.no
Den skogfinske røykstuen kunne ligne på vanlige bygg man ellers fant over hele landet, men den viktige forskjellen var den typiske skogfinske røykovnen for oppvarming.
Røykovnen var store ovner laget i naturstein, og manglet skorstein- lik røykbadstuene (som er kjent for å være den varmeste type badstue).
I Norge er det i dag kun to gjenværende røykstuer med originale røykovner, som står bevart på sin opprinnelige plass. Den ene er på Askosberget Øvre, som ligger nær riksgrensen til Sverige. Den andre er på Tvengsberg. Begge er i Grue kommune i Finnskogen.
Røykovnene var også del av andre bygg, som Ria. Også en karakteristisk skogfinsk byggeskikk. Bygget hadde som funksjon å tørke rug, hvor det videre ble tresket i bygget. Ria hadde glugger- åpninger i veggene, som man kunne slippe ut- og regulere fuktighet som oppstod under tørkeprosessen.
Funksjon
Anatomien til den skogfinske røykstuen. (Illustrasjon: Riksantikvaren)
Med mangel av skorstein måtte man på andre måter lede røyken ut av bygget. Dette ble gjort ved bruk av en røykkanal av tre, med en hatt på toppen som stod opp over yttertaket.
I de skogfinske røykstuene dro røyken ut av ovnen, og samlet seg opp under det «knekte» innertaket, som var isolert med sand og mose. Innertaket hvilte på to karakteristiske kraftige stolper. Den tykke røyken opp under innertaket fungerte som et isolerende lag, og bidro til å begrense varmetap. Taket var såpass høyt at en mann kunne stå oppreist, med den tykke røyken over seg- man satt ikke med røyken i ansiktet.
Røykstuen var et veldig varmt rom i forhold til mange vanlige peisfyrte laftete bygg. Den store røykovnen magasinerte varme, og røykgassene avga også varme over en lang tid. Disse faktorene sikret at temperaturen over døgnet holdt seg mye mer stabil i en røykstue.
Under webinaret om skogfinner av Riksantikvaren forklarte Ingunn Holm at hun ble fortalt under et foredrag av en som hadde studert spedbarnsdødeligheten i Värmland- i svenske og skogfinske bygder, at spedbarnsdødeligheten var vesentlig lavere i de skogfinske bygdene, og dette sannsynligvis stammet fra at temperaturen var i mye større grad stabil under vinteren.
Å sove i et laftet bygg hvor vaskebrettet over natten frøs over, må så klart ha vært en stor påkjenning for de små.
