Riitta Leinonen. (Kuva: Arne Hauge)
I mai gikk Riitta Leinonen av med pensjon. Ruijan Kaiku har tatt en liten sommerprat med henne om den forholdsvis nye tilværelsen.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg fullt opptatt med snekkring.
Det sier Riitta Leinonen, som Ruijan Kaiku har tatt en liten sommerprat med, ikke minst for å høre hvordan det har vært å tre inn i pensjonistenes rekker.
– Men det er ikke jeg som snekrer, altså. Jeg er bare håndtlanger, føyer hun raskt til.
Det er et medfødt ryggproblem som gjør at hun nå følger føre var-prinsippet og fullfører universell utforming av boligen.
– Jeg er i fin form, det er ikke det, men man vet jo ikke hva morgendagen bringer, sier Leinonen.
Ingen store planer
I mai i år gikk hun av med pensjon etter halvannet år som daglig leder ved Storfjord språksenter. Nylig ble det klart at Bård-Gunnar Hansen (54) fra Olmavankka/Manndalen blir hennes etterfølger.
Les også: – Da stillinga dukket opp måtte jeg bare søke
Selv har hun ikke lagt noen større planer for den nye tilværelsen.
– Jeg har fått noen forespørsler om å ta enkle prosjekter i Nord-Norge, men har foreløpig bare svart at jeg skal tenke på det, humrer Leinonen.
I første omgang skal hun uansett bare nyte sommeren i nord.
– Jeg skjønner at folk vil reise i ferien, men for meg er sommeren verdt å tilbringe her. Nord-Troms er utrolig fin om sommeren, sier hun.
Riitta Leinonen (i midten), her sammen med Toni Mattila og Olga-Lise Holmen i «Holmen & Mattila», under duoens plateslipp på Kvenfolkets dag i år. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Nært «hjem»
Leinonen er opprinnelig fra Finland, og kom til Yykeänperä/Skibotn i 2007, opplyser hun, den gangen for å utrede det som i dag kalles Nordkalottsenteret, der også Storfjord språksenter er lokalisert.
– Og så kom språksenteret i 2010. Det var virkelig fint å få jobbe der det siste halvannet året. Det var som om ringen ble sluttet for min del, sier Leinonen.
Før hun selv tok over som språksenterets daglige leder, jobbet hun som koordinator ved Nordkalottens grensetjeneste i Skibotn.
Hun trives godt i bygda og har ingen planer om å flytte på seg.
– Det er en praktisk lokalisering. Det er kort vei til Finland og nært Tromsø, sier hun.
Til tross for at hun er født omtrent så langt sør som det går an å komme i Finland, så betrakter hun Kemijärvi, cirka 46 mil fra Skibotn, som «hjem.»
– Min mor var derfra, det er der jeg er vokst opp og der har jeg familie.
Følger med
Til tross for at språksenterjobben er over, har hun fortsatt kontakt med folk i Kieliverkko på privaten, forteller hun.
Kieliverkko er et nettverk der alle de fem kvenske språksentrene er med, et samarbeid hvis hensikt er å styrke det kvenske språket.
Les også: Et etterlengtet løft for kvensk
Leinonen synes det er spennende med all den aktiviteten som er i dag i det kvenske miljøet.
– Jeg følger fortsatt med på språksaker, og egentlig det meste som skjer, sier hun.
– Det er gjort mye og det skjer utrolig mye, med Kvääniteatteri, Sannhets- og forsoniningskommisjonen og alt. Kvääninuoret er veldig aktiv og det er positivt med alle de unge kreftene, sier Leinonen.
Hun er likevel klar på én ting:
– Klokken er fem på, og det har den vært lenge. Nå må det handling til, sier hun.
Når det gjelder språksentrene, så mener hun at den største utfordringen er de knappe ressursene.
– Det gjelder både finansiering og personell.
Og disse to punktene henger sammen, ifølge henne.
– Man må ha midler for å få tak i nok og riktig kompetanse, avrunder Leinonen.
Les også:
