Egil Sundelin. (Arkivfoto: Lill-Vivian Hansen)

 

Riekko ja ansa: I episode 99 av Ruijan Radios språkhjørne snakker Egil Sundelin om navn og uttrykk for fugler og jakt. Som en bonus til våre lyttere og lesere skal vi også høre om visse andre fordeler ved å kunne kvensk.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

Egil Verner Sundelin er fra Kallijoki/Skallelv i Finnmark. Han er kvensktalende og er en travel mann i kvenskspråklig sammenheng. Han er blant annet leder av Kvensk språkting, han er bestefaren til Iver-Isak og begge er med i dokumentarfilmsatsingen «Isä og Aftenstjernen», og han har til nå hatt en sentral stemme i Ruijan Radios språkhjørne-satsing. I episode 99 tar han for seg aktiviteter i terrenget, nærmere bestemt jakt og fugler.

– Vi var engasjert i å fange ryper med snare om vinteren. Snare er ‘ansa’ på kvensk, sier Sundelin.

– Vi satte rypesnarer, og rype er ‘riekko’ på kvensk. Å fange er ‘pyytä’. Da blir det «pyytä riekoja ansankansa», altså ‘å fange ryper med snare’. Det var også noen som fanget hare med snare. Hare det er ‘jänis’ på kvensk. Ellers var det jo de som jaktet med gevær, de tok jo både hare ‘jänis’ og rev ‘kettu’, samt fjellrev som er ‘naali’. Vi hadde også ørn ‘kotka’ . Det er det samme som på finsk, sier han (enkelte bruker ‘kokko’ om ørn på kvensk, journ. anm.).

– Det var også fugler som plaget oss med rypesnarene, og det var sjura ‘harakka’, og ravn ‘korppi’. I tillegg til sneugla, og den så vi ganske ofte sitte på små hauger og se nedover elva der vi hadde snarer. Og den kaller vi ‘lumipöllö’, sier Sundelin.

Les også: – Isä, han er en kvensker, ikke sant?

Egil forteller at han i oppveksten ikke tenkte på at han ville få bruk for kvensk i framtiden.

– Språket kom jo naturlig inn gjennom arbeid. Fiske, slåtta, torv, multebærplukking og bærplukking, men jeg tenkte jo aldri at jeg skulle få bruk for det. Men det var spennende å forstå det som de voksne sa når de hadde et hemmelig språk. Når de hadde noe de ikke ville at vi skulle vite om, så slo de over på kvensk.

– Alle diskusjoner på samvirkelaget gikk på kvensk. Jeg, som var veldig politisk interessert allerede den gangen, lærte jo mye av å stå der og lytte, sier han.

– Det var først i voksen alder at jeg tok det opp og så verdien av det, da vi begynte å dra til Finland i 1960-årene. Da var det fint å kunne kvensk, for eksempel da vi var på russetur. Vi som var fra bygdene rundt Vadsø fikk jo snakke med de finske jentene. Det kunne ikke byguttene.

Denne saken kan du høre i sin helhet i episode 99 hos Ruijan Radio: